Søndagstema – oppmerksomhet!

Denne søndagen tenkte jeg å skrive om noe som jeg har fundert litt over de siste dagene, og det er dette her med oppmerksomhet. Alle sammen trenger en dose oppmerksomhet fra noen de er glad i, familien, eller venner. Uten oppmerksomheten ville vi følt oss ensomme hele gjengen. Noen ganger kan det være nok med et smil eller et lite hei. Mens andre ganger trenger man det i større dose. Som foreksempel når man har en skikkelig dårlig dag og det eneste som kan gjøre det bra igjen er å få litt positiv oppmerksomhet fra andre.


Det er rart å tenke på hvor mye rart vi mennesker finner på å gjøre for å få tak i denne oppmerksomheten. Den er like avhengighetsskapende som narkotika, og mangel på oppmerksomhet vil gi oss abstinenser! Det som forundrer meg er hvor langt man kan gå for å få tak i denne rusen. En ungdom som uttagerer mot foreldrene sine, eller jenta i et forhold som går litt for langt over streken for å bevise at hun ikke er noe han kan ta forgitt. Det å bli tatt forgitt er en utrolig ekkel følelse, og kan bringe frem sider man skulle ønske at man ikke hadde.


Men det som forundrer meg mest, er at man ikke blir fornøyd med oppmerksomhet fra hvem som helst. Man kan få all den oppmerksomheten man noen gang kunne ønske seg, men likevel ikke være fornøyd, fordi oppmerksomheten kom ikke fra rett person. Hundre gutter kan kalle deg pen, men det spiller absolutt ikke noen rolle hvis ordene ikke kom fra hans munn. Og det typiske i dette tilfelle er at akkurat han du vil ha denne oppmerksomheten fra, gir deg den ikke!

Kanskje han er for dum til å innse det, eller kanskje han rett og slett ikke vil gi deg den. Uansett grunn, så er det forferdelig irriterende, og det kan få deg til å gjøre hva som helst for å få tak i denne oppmerksomheten. Du kan flørte med andre eller late som du ikke bryr deg. Mens alt du egentlig vil er å gå hjem å skrike høyt inne i puta! “Hvorfor skjønner han det ikke?!?”
Selv så er jeg veldig oppmerksomhetssøkende. Jeg trenger å vite at folk er der for meg, at de vil være der i tykt og tynt og at jeg slipper å gå igjennom ting alene. Det er skrekken. Å være ensom. Heldigvis har jeg både familie og venner som gir meg oppmerksomheten jeg trenger. Og får jeg ikke nok der kan det motsatte kjønn være til veldig stor hjelp! Hehe. Det jeg og har lært meg i løpet av årene er at det handler ikke om å få,få,få eller meg, meg meg. Men det er like viktig å gi oppmerksomhet til andre, lytte og være en god venn. Gi litt oppmerksomhet til andre, så får du forhåpentligvis masse igjen!

Ja, dette innlegget endte med å handle om noe helt annet enn det jeg hadde tenkt i begynnelsen. Men man kan ikke bestandig forutsi tankene sine. Det er godt å dele dem med dere i blandt i alle fall. For jammen har jeg mange gang gått gjennom den forferdelige situasjonen med å ikke få oppmerksomhet fra den du vil ha den fra! Det er så utrolig irriterende at man kan ikke få sagt det nok. Og det jeg som regel ender opp med å gjøre er å furte til krampa tar meg! Haha. Jeg blir som regel ganske sur, og så går det vel egentlig bare utover meg. Men av og til er det lov å furte og synes synd på seg selv. Hva ellers har man sjokolade til?

Trenger dere mye oppmerksomhet?

Søndagstema – masken!

Da er blitt søndag igjen, og det betyr enda et søndagstema fra meg til dere. Har forresten laget en egen kategori for søndagstemaene i sidemenyen slik at det blir enklere å finne igjen de som jeg har skrevet før. Denne søndagen tenkte jeg å skrive om det å gjemme ansiktet sitt bak et lag med sminke. Noe som jeg har ganske god erfaring med!

Jeg gikk vel i 8-9ende første gang jeg begynte å bruke sminke. Husker mamma ikke var særlig fornøyd med det, og hun tvang meg bestandig til å gå å tørke av meg foundation før hun kjørte meg til skolen! Haha, det skal ikke være lett dere. Etter hvert som jeg ble eldre hadde ikke mamma så mye hun skulle ha sagt, og jeg begynte å eksperimentere mer og mer. Jeg hadde en foundation som var alt for mørk til huden min og jeg sparte ikke akkurat på solpudderet heller! Det er ikke til å stikke under en stol at jeg hadde tidenes største foundationskille, jeg skal vel bare være glad for at jeg nå har lært! Det å være lys i huden er faktisk mye finere enn å være oransje eller unaturlig brun.

Tror mottoet mitt måtte ha vært jo brunere jo bedre! Haha, huff.

Man kan spekulere fram og tilbake hvorfor man egentlig begynner med denne sminken. Jeg husker jeg syns det var spennende og det at jeg ikke fikk lov gjorde det enda mer gøy! Tror også det at når guttene begynte å legge mer merke til deg når man hadde brukt timer foran speilet på å legge den perfekte maske, var en viktig faktor til å fortsette. Selvtilliten vokste også med antall lag med foundation man smørte på, og man følte seg virkelig fresh!

Jeg har aldri vært noe spesielt fornøyd med huden min, og det å legge et lag med foundation har vært med på å gitt meg den plettfrie huden jeg bestandig har ønsket. Tror at i en periode av livet mitt så hadde virkelig sminken kontroll over meg. Før så nektet jeg å dra på butikken, skolen eller på besøk til noen uten at jeg hadde lagt en lag med sminke først. Det var en tvangshandling som styrte livet mitt, og for å være helt ærlig så tror jeg ikke at jeg er kvitt den helt enda heller. Men jeg er på bedringensvei om man kan kalle det det. Jeg har kuttet drastisk ned på mengden sminke, og det gjør meg ikke så mye lengre om noen ser meg uten sminke.


// Haha, sammenlign bildet her med bildet over. Forskjell sa du? Eh, jaa!

Jeg hører mange si at det å legge et lag med sminke før man går ut kan sammenlignes med det å ta på seg en maske. At man prøver å skjule sitt virkelige jeg bak glitter og glam. Jeg er for så vidt enig i dette, selv om jeg ikke mener at det er noe galt med det. Ja, jeg skjuler vel huden min for omverdenen, men jeg føler ikke at jeg skjuler meg selv alikevel. Føler ikke at den personen jeg er skal defineres ut i fra om jeg bruker sminke eller ei. Her mener jeg at personlighet, oppførsel og utstråling spiller en stor rolle.

Det er ikke noe galt med å bruke sminke, men jeg har lært at det er en begrensning for hvor mye man skal bruke. Å finne en foundation som passer hudfargen din, og bruk litt rouge i kinnene tror jeg er en god løsning. Så kan man heller ta litt mer av når man skal pynte seg for en spesiell anledning.

Hva tenker dere rundt dette?
Styrer sminken livet ditt?

Søndagstema – avstandsforhold!

Først må jeg bare beklage for at innlegget kommer så sent. Oda kidnappet Macen min, og med krykker og gips var det vanskelig å få den tilbake. Uansett, tenkte å drøfte mine tanker rundt avstandsforhold siden jeg føler at jeg har en del erfaring med det.

For å være ærlig har jeg aldri hatt et forhold som ikke har vært et avstandsforhold. Vet ikke hva det er med meg, men av en eller annen grunn forelsker jeg meg i gutter som bor langt unna. Det er akkurat som om jeg vil ha all den smerten man får når man gir den siste klemmen, snakker i telefonen og vet at det nærmeste man kommer et kyss er smask fra andre siden av røret. Eller når man føler seg på sitt mest ensomme og vet at man ikke kan få den trøsten man vil fordi den man vil ha trøst fra er flere mil unna deg.

Åh, kjenner jeg nesten blir trist når jeg skriver dette. Hater følelsen man får når man lengter etter noen. Dagene går så utrolig sent når man vet at det kanskje går uker eller til og med måneder til neste gang dere ser hverandre. Og når man først møtes, flyr tiden av sted og så må man vente flere uker til neste gang. Bah, hate that feeling.

Det aller verste er hvis det går så langt at du begynner å drømme om personen og drømmen var så virkelig at du tror dere er sammen. Når man da våkner opp er det som det stikker tusenvis av kniver i hjertet når man innser at man er alene alikevel. Det å være alene kan være så inderlig tomt. Det hjelper ikke at man har drøssevis av venner rundt seg, medstudenter eller familie. De kan være en god erstatning for tomrommet man prøver å fylle. Eller de kan få deg til å tenke på noe annet for en liten stund. Men tomrommet blir alikevel aldri helt borte.

Hater det når man savner noen, og så gjør man noe underholdene slik at man glemmer de triste tankene, men før du vet ordet av det dukker det opp en setning, person på TVen eller en tanke som får deg til å tenke på han. Og da er det på’n igjen.


Vi kan vel alle være enig i at avstandsforhold er vanskelig og komplisert. Den verste typen må være når man har vært kjærester med noen over en lengre tid og plutselig må en av de flytte langt vekk. Kan ikke forestille meg hvor kjipt det må være. Selv har jeg bare opplevd den typen at man går inn i et forhold og så er det boavstand helt fra begynnelsen av. Det er kanskje litt lettere siden man da ikke vet om noe annet enn denne avstanden.

Mitt beste tips for å klare seg gjennom et avstandsforhold må være det å være ærlig om hvordan man har det, og snakk med hverandre på telefonen så ofte at man nesten blir litt lei. Skype er også en utrolig kul ting, siden man da kan se hverandre og da er det nesten som man er i samme rom. Bortsett fra det faktumet at man ikke er det (Haha). Ellers så syns jeg det hjelper å lukke øynene når man snakker sammen, for da får man også den følelsen av å være sammen når man hører stemmen hans.

Kan og være ganske romantisk og spennende å sende brev i posten til hverandre. Det trenger ikke være stort mer enn en lapp hvor det står: Jeg savner deg. Da får man et ekstra lyspunkt i hverdagen og man gleder seg til å komme hjem fra skole eller jobb for å sjekke om det ligger noe spennende i postkassen.

Har dere vært i et avstandsforhold før?

søndagstema – barbering og kroppshår

Da er det endelig tid for et nytt søndagstema! Hadde virkelig ikke planlagt at det skulle bli en pause på to uker, men så hadde jeg ikke planlagt å brekke foten heller, så regner med jeg er unnskyldt. Uansett, i dag er temaet barbering og kroppshår. Og jeg skal prøve å sette sammen et underholdene innlegg til dere!

Før vi begynner vil jeg få frem at dette er mine egne tanker rundt barbering og kroppshår. Det er ikke fasiten på hvordan det skal være, og det finnes helt sikkert noen som mener det motsatte av meg!


// Ikke så mye hår å finne på dette bilde nei!

Vi kan begynne innlegge med å dele en liten rar fakta om meg og barbering. Dere skjønner det at jeg bruker en mannlig barberhøvel til å gjøre leggene og resten av kroppen glatt og fin. Jeg sverger til Gillette Fusion og syns virkelig at den får jobben unnagjort. Vet ikke om det finnes flere jenter der ute som gjør det sammen, men en “gutte” barberhøvel er mye bedre enn den som er laget for oss jenter.

Noe annet som jeg syns er ganske morsomt å tenke på er det at når jeg leser andre blogger om jenter som skal gjøre seg fin for helga så skriver de som regel. “Nå skal jeg lakke neglene og barbere leggene”, og det er vel og bra. Men jeg leser aldri om noen som skal ta håret under armene eller den mer “hellige” plassen. Og hårene under armene vokser virkelig fort! Det tar ikke lang tid før det begynner å stikke ut små svarte tuster. Noe som jeg forøvrig finner svært irriterende. Spesielt hvis man er på trening og har på seg singlet. Da er det som om de skriker. “Well hello there. Se på meg a!”

Når man nettopp har kommet i puberteten og hårene plutselig begynner å titte frem, kan det være både spennende og litt skummelt på samme tid. Selv husker jeg at jeg syns det var litt ubehagelig og jeg ville ikke ha svarte hår voksende ut på upassende steder. Det ble ofte snakk om det kjønnshår der nede i venninnegjengen. Spørsmål som, hva skulle man egentlig gjøre med disse hårene. Fjerne de med høvelen eller bare la dem gro? Hva syns gutter egentlig om hår der nede? Finner de det tiltrekkende eller ser de helst at alt er fjernet? Så mange spørmål, og enda flere ulike svar.

Selv fikk jeg hårskrekken da jeg så en av lærerinnene jeg hadde på skolen naken! Der var det hår over alt, og da mener jeg virkelig over alt! Det tøt til og med ut av badedrakten og øynene mine ble merket for livet. Fra den dagen av blir jeg faktisk litt uvel av synet av kjønnshår. Hehe, ikke bra.

Så, hva skal man egentlig gjøre med alle disse hårene? Fjerne eller beholde? Det er vel uansett ikke noe hensikt med dem? Uansett hva man velger å gjøre er det viktig at man føler seg komfortabel med valget. Syns man hår er kult, skal man ikke føle seg presset til å fjerne dem. Og liker man dem ikke, er det bare å ta farvel. Noen vil kanskje lage små kunstverk der nede, men det ser jeg på som unødvendig bruk av tid. hehe.

Selv har jeg fått det inntrykket av at norske jenter barberer seg der nede. Nesten så man ikke vet hva kjønnshår er fornoe lenger. Kanskje ikke så rart når det mases om bikinilinjer og media oser av sex. Og hva er vel sexy med et hårete underliv?

Og når det kommer til hva gutter liker så tror jeg dette er veldig individuelt. Men erfaringer sier meg at gutter foretrekker at det ikke er alt for hårete der nede.


Hva mener dere? To shave, or not to shave?

Søndagstema – selvtillit

Denne søndagen tenkte jeg å diskutere temaet selvtillit! En egenskap som er veldig viktig å ha, men som det bestandig ikke er like enkelt å skaffe seg! Selvtillit finnes i alle slags former og grader, og dosen selvtillit til en person varierer fra menneske til menneske. Noen er så heldig at de har blitt utdelt med en stor dose, mens andre igjen er litt mer usikre på seg selv. Jeg føler også selvtillit blir bedre med årene. Da har man drøssevis med erfaringer og er en god del sikrere på seg selv.

Selv om selvtillit er vel og bra. Er det ikke bra å ha for mye av det heller. En person som det oser selvtillit av, kan faktisk bli oppfattet som kvalm og utrivelig hvis han/hun har alt for høye tanker om seg selv. Jeg har møtt et par av disse typene, og da kan man ikke gjøre annet enn å le litt. Da jeg og Annette var i New York i mai møtte vi en slik fyr. Han hadde virkelig alt for høye tanker om seg selv og trodde at alle guttene ville være han og alle jentene ville ha han. Da jeg takket nei til en date, gikk han helt bananas og hakket ned på meg som om jeg var den dårlige personen. Haha, bra at jeg ikke lar meg knekke så lett da!

Som sagt er selvtillit noe som kommer med alderen, og når man kommer i puberteten er det ikke sikkert at selvtilliten er på topp. Man ser seg selv i speilet og finner tusenvis av feil. Man er enten for tykk eller så er man for tynn, har for små pupper eller alt for store hofter. Kanskje har man en kvise eller to for mye, eller så føler man seg bare rett og slett fæl. Selv husker jeg at jeg hadde komplekser for hoftene mine. Jeg syns de var alt for store i forhold til resten av klassen, og jeg var ikke særlig fornøyd med de små brune fregnene som dukket opp i ansiktet heller.

Jeg husker helsesøster sa til oss at hver dag så måtte vi si til oss selv i speilet at jeg er bra nok som jeg er. Jeg er en fantastisk person, og jeg er heldig for at jeg er meg! Den gangen lo vi av det, og syns det hørtes ganske tullete ut. Men i dag så kan jeg se fornuften i det hun sa. Klarer man å se det positive i seg selv, så blir det mye enklere for resten av verden å se det også!

 

Den dag i dag føler jeg at selvtillitten er ganske god. Jeg har virkelig troen på meg selv, og vil få til noe stort ut av livet. Men veien for å komme dit jeg er i dag har vært lang og humpete. Jeg har ikke bestandig vært den selvsikre blonde jenta som tør å dele livet sitt, tankene sine og opplevelsene sine med en god del lesere. Jeg har vært igjennom mye rart, felt mange tårer og hatt mange mørke tanker. Men hvem har vel ikke?

Jeg tror grunnmuren i en god selvtillit ligger i å ha troen på seg selv. Klarer man å se at man er bra nok som man er, og er fornøyd med det utseende og livet man har fått utdelt kommer man lang. Resten handler om erfaringer og prestasjoner. Har man et mål (for eksempel å komme inn på det universitetet man vil) og så klarer man dette målet. Vil man automatisk få en mestringsfølelse, følelsen av det at jeg kan klare alt jeg vil, og med mestringsfølelsen kommer selvtilliten.

Man kan også få selvtillit av det å føle seg pen! Men det føler jeg er et helt kapitell for seg selv, så det får vi ta en annen gang. Det er utrolig mye litt sminke og hårspray kan gjøre med en jente. Nesten litt skummelt når man tenker på det. 

Helt tilslutt må jeg påpeke igjen at selvtillit er bra, men det kan bli for mye av det gode. Jeg tror det er viktig å ha selvtillit, men samtidig være ydmyk og ikke ha alt for høye tanker om seg selv! Klarer man dette kommer man langt i livet!

Har dere god selvtillit?

Søndagstema – klåing og klipemerker!

Da jeg stod i kø for å kjøpe nattmat i går, møtte jeg Synnøve som nettopp hadde opplevd at guttene hun dro ut med bare stirret på puppene hennes fremfor ansiktet, og kom med det forslaget at jeg burde skrive om dette på dagens søndagstema. Siden jeg misliker sterkt når gutter bare fokuserer på kroppen, puppene og rumpa, i stedet for å prøve å bli kjent med deg, tenkte jeg at dette ville bli et passende tema å drøfte denne søndagen.


 
Som alle andre tema finnes det mange ulike synspunkt og meninger. Jeg gikk i klasse med en fyr som mente at hvis ei jente gikk ut med minikjole og høye hæler var det hennes egen feil om hun ble voldtatt. Dette fordi hun “fristet” gutten med å vise hud. Jeg kjenner jeg blir så utrolig irritert når jeg tenker på dette, fordi vi jenter har lov til å kle oss akkurat som vi vil uten at noen skal utnytte oss eller bedrive overgrep! Og det burde ikke være slik at vi skal være redd for hva som kan skje hvis vi tar på oss en lekker, kort og stram kjole.

Jeg er selvfølgelig klar over at hvis man kler seg utfordrende så må man tåle litt, men det finns begrensninger. En jente som pynter seg og tar på seg en fin kjole, forventer å få litt oppmerksomhet ute på byen. Men når man først har fanget guttens interesse vil man at han skal ta deg seriøs og ikke bare tenke på pupper, rumpe og sex. Noe som de fleste gutter sikker vil komme til å gjøre.

Noe av det verste jeg vet er guttene som ikke klarer å vente mer enn 10 minutter før de prøver å stikke tunga si langt ned i halsen din. Det er bare irriterende og usexy. Eller det når en gutt går “randomly” forbi deg og stikker handa under kjolen for å få et god tak i rumpeballen og etterlate et rødt klipemerke. Eller de som klasker deg på rumpa eller ender opp i transe når de stirrer på puppene dine. Åh, det finnes så mange av disse guttene der ute, og de burde virkelig hatt et kurs i “hvordan behandle ei jente på byen”.

Hadde det vært opp til meg så skulle vi hatt en ordentlig samtale, utveklse noen intense blikk og kanskje ende kvelden med litt utfordrende dansing hvor du har styringen. Men for å være helt ærlig tror jeg vel aldri at dette noen gang har skjedd. De fleste guttene tenker med feil hode!

Noen mener vel at jenter som kler seg utfordrende må tåle den teite oppførselen til de alt for fulle guttene, og at der er deres egen feil som valgte akkurat den kjolen eller overdrev en smule med sminken. Men jeg mener at en jente må få pynte seg slik hun vil, møte opp på byen med masse selvtillit og slippe å bekymre seg for alt det tullet hun mest sannsynlig blir utsatt for.

Helt til slutt vil jeg forresten påpeke at det er hyggelig med oppmerksomhet fra det motsatte kjønn når man er ute på byen, men ikke all oppmerksomhet er god oppmerksomhet. Noe av den oppmerksomheten man får kan man godt ha klart meg uten.

Hva mener dere? Hva syns dere jenter som kler seg utfordrende “fortjener”?

Søndagstema – hvem betaler?

…Du er på første date med gutten du møtte ute på byen forrige helg, hjertet ditt banker litt fortere når øynene deres møtes og han får deg til å le av de mest rare ting. Dere prater og hygger dere gjennom hele middagen, og velger til slutt å dele et sjokoladekakestykke til dessert. Alt går som en dans på roser, og så kommer det store spørsmålet du har lurt på under hele middagen. Hvem betaler?!

Da jeg ble spurt om jeg ikke kunne skrive et innlegg om hvem som burde betale når man er på date, tenkte jeg at dette kunne bli et interessant innlegg. Det finnes utrolig mange ulike synspunkt på dette, og jeg regner med at svaret på spørsmålet er avhengig av den enkelte situasjonen. Er dere på første date, er det et langvarig forhold eller kanksje et tilfeldig møte? 

Hvis vi skal være ærlige mot oss selv, så lever vi vel i dag i en kultur hvor det nesten er forventet at det er gutten som tar seg av regninga, mens jenta sitter der og smiler og ser uskyldig ut. Men burde det egentlig være sånn? Ikke det at jeg klager forresten, for det er en veldig fin ting av guttene å gjøre.

Er man på første date så har jeg ikke noe i mot at det er gutten som spanderer. Tar han frem visa-kortet med en gang kelneren kommer med regninga, ville jeg nok ikke protestert og sagt: “Nei, la meg betale kjære deg”. Da hadde jeg nok heller smilt og takket pent. Kanskje han til og med ville fått et kyss på kinnet som takk for maten. Men hadde vi vært i et forhold hadde jeg nok insistert på at vi deler på regningen. Altså, jeg kan betale for kinoen, hvis han kjøper godteri. Eller jeg kan betale for maten, hvis han gjør det neste gang.

Jeg ville nok ikke hatt et forhold der jeg fikk påspandert alt jeg ville. Da hadde jeg nok fått en følelse av at jeg ikke var selvstendig og klarte å ta vare på meg selv. Hvis jeg bestandig skulle vært avhengig av en annen persons penger. Derfor har jeg troen på at begge betaler, så lenge det ikke er et engangstilfelle. Da kan han få spandere så mye han bare vil!

Da jeg bodde i USA kjente jeg en fyr som hadde penger til å kjøpe det meste og som gladelig tok meg med ut på middag. Det var veldig morsomt der og da, men jeg hadde nok ikke ville levd i et slikt overfladisk forhold i lengden. Da syns jeg faktisk det var mye mer romantisk og ekte da jeg ble påspandert en overpriset middag i en luksus restaurant i San Francisco, av den mer “fattig” studenten som hadde spart penger for å kunne ta meg med ut! Det var utrolig søtt, og jeg fikk nesten litt dårlig samvittighet da regningen kom.

Ellers skal det sies at jeg nesten aldri har betalt for drinker ute på byen. Det pleier som regel å ordne seg på et eller annet vis. Bortsett fra den ene gangen jeg ble lurt av en fyr, tapte veddemålet og måtte bruke mine sister dollar på en drink til han! Det var bittert, men helt sikkert en god erfaring å ha med seg!


// Like før jeg ble lurt! Sjekk det lure smilet da dere! 

Hva tenker dere? Hvem betaler?

Søndagstema – forelskelse

Det finnes så mange forskjellige grader av forelskelse. Noen ganger overvelder den deg slik at det blir vanskelig å puste, mens andre ganger kommer den mer snikende og du merker kanskje ikke at den er der før det er for sent.

Jeg mener at forelskelse er et ganske sterkt ord. Jeg mener det blir feil å si at man er forelsket i gutten etter noen dager med intens flørting. Det er ikke et ord man bare slenger ut der, men et ord man må bruke med forsiktighet og virkelig mene det. Man kan gjerne bli betatt med en gang, men forelskelse tar litt lengre tid i følge meg!

Jeg husker den første gangen jeg virkelig var forelsket i noen. Det var en utrolig god følelse, men også svært frustrerende. Man tenker på personen så og si hele tiden, og klarer man plutselig å tenke på noe annet, tar det ikke lang tid før man gjør noe som minner deg om personen og så er det på’n igjen. Disse tankene kan gjøre deg utrolig frustrert til tider og det er ikke like enkelt bestandig.

Selv er jeg slik at jeg overtenker og vurderer ulike situasjonen alt for mye. Her snakker vi intens tenking på om det jeg gjør vil sette meg i et bra lys eller ikke. Syns han at jeg maser hvis jeg sender melding nå? Hva vil han tenke hvis jeg ikke ringer i løpet av to dager? Hvorfor har ikke han ringt meg i løpet av dagen? Har jeg gjort noe galt? Er jeg for masete?? And so on. Det tar virkelig aldri slutt og noen ganger skulle jeg ønske at jeg var mer spontan og ga F i hva den andre personen tenkte. Å være litt careface til tider tror jeg er en ganske bra ting!

En annen ting med å være forelsket er at man er så utrolig sårbar. Personen man er forelsket i har på en måte kontrollen over livet ditt. Han kan få deg til å føle deg som den lykkeligste jenta i verden, eller trekke deg ned i søla og få deg til å virkelig hate livet! Skjer det sistenevnte har man bare lyst til å legge seg under dyna å bli der til alt går over. Stenge ut alt og alle og bare synes synd på deg selv!

Selv har jeg utsatt meg for en utrolig sårbar situasjon. Jeg var vel 17 år og skulle snart fortelle gutten jeg likte, at jeg virkelig likte han. Jeg husker alt innholdet i magen min vridde seg rundt, og jeg ble utrolig stresset og klønete. Vi satt inntil en husvegg på en fest en sen sommerkveld, og det var like før jeg skulle være på mitt mest sårbare. Husker han sa: ?Hanna, ka e det egentlig du vil?. Husker hjertet banket tusen ganger fortere og det var nå eller aldri. Det å innrømme for han at jeg var forelsket var en utrolig stor barriere jeg måtte komme over og jeg har aldri vært så sårbar før. Tenk om han sa tilbake at han ikke likte meg på den måten i det hele tatt. Tenk hvis alt som kunne gått galt, virkelig gikk galt. Heldigvis gikk det ikke sånn, og vi endte faktisk opp med å bli kjærester etter på.

Så mitt råd til alle dere jenter der ute som lurer på om dere skal fortelle til han at dere er forelsket, er go for it! Dere har ingenting å tape, og man føler seg virkelig stolt etter på over at man faktisk turte!

– Hva tenker dere rundt forelskelse?
– Noen av leserne mine som er forelsket? 

Søndagstema – lille meg!

Det var noen som spurte om jeg ikke kunne legge ut bilder fra da jeg var 14 til 16 og fortelle litt om fjortistiden min som dagens tema, og som den gode bloggeren jeg er kan jeg ikke si nei. Haha, jeg vet ikke hvor interessant det kan være, men hvorfor ikke sier jeg bare.

Da jeg var 14 gikk jeg i 8ende klasse på Orkanger Ungdomsskole og jeg hadde hele livet foran meg. Jeg husker jeg gruet meg skikkelig til å begynne i ny klasse, men det gikk veldig fint som det som regel gjør. På denne tiden var jeg smålig betatt av en gutt (SHOCKER), og mot alle odds viste denne gutten litt interesse tilbake. Hvordan det var mulig skjønner ikke jeg, for når jeg ser tilbake på bilder fra den tida, kan jeg fint innrømme at jeg så litt, jaa ut.


Problemet med denne gutten var vel at han fikk fram en litt bad side av meg. Fram til da hadde jeg vært mamma’s lille yndling, og så begynner jeg plutselig å trosse henne og gjøre litt som jeg selv vil! Husker jeg og venninna mi stakk av fra skolen i langfriminuttet bare for å besøke han! Da følte vi oss tøffe da! Denne gutten fikk meg også til å springe ut i miniskjørt og ingen strømpebukse når det var 15 minusgrader ute! Når jeg tenker tilbake til det nå, skjønner jeg godt at mamma ikke var særlig fan av han! Kanskje like så greit at hele forholdet endte med at han dumpet meg for en annen jente! Selv om det gjorde veldig vondt der og da.

Da jeg ble 15 og gikk i 9ende klasse, var jeg et år med erfaringer rikere og jeg visste bedre enn å forelske meg i dumme gutter! På denne tiden ble jeg bestevenn med Borghild, og vi to levde i vår egen lille rosa boble. Vi hadde planer om å finne opp en en maskin som skulle gjøre oss rik, vi resite til Oslo sammen for å delta på Chica Models, og vi forelsket oss i eldre gutter som egentlig ikke viste like stor interesse tilbake.

Dette var også året vi konfirmerte oss, og her i Orkdal betydde det bare en ting! Man var gammel nok til å dra på fest! Jeg husker den første ordentlige festen jeg var på. Det var i Lauvåsen, datoen var 16 mai og jeg hadde på meg en svart ytterjakke, dongeribukse og flettet to fletter i håret mitt! Jeg følte meg så utrolig kul, og jeg ble ikke mindre kul av at jeg fikk kline med en gutt som var to år eldre enn meg! Haha, rart å tenke på at for 6 år siden så var dette lykken!


// omg, legg merke til trusa! Hahah.

Hvis vi spoler litt fram i tid, så kommer vi til siste året på ungdomsskolen og jeg var endelig blitt 16 år. Jeg hadde et stort sweet sixteen party, sammen med 3 andre jenter som hadde bursdag rundt samme tid som meg. På gjestelisten var det over 100 gjester, og dette skulle bli kvelden hvor alt kunne skje! Selv om jeg hadde det utrolig gøy denne kvelden er det jeg husker aller best, et sørgelig minne. Jeg ble fortalt av fyren jeg nesten var sammen med, at vi ikke kunne være sammen lengre fordi jeg var.. Ja, hvem vet hva jeg var. Det viktigste i denne saken var at jeg ble heartbroken på min sweet sixteen bursdag! Verre enn det blir det ikke, i alle fall føltes det sånn der og da!

Med den erfaringen jeg sitter igjen med i dag, er jeg glad for at jeg var littegrann crazy til tider i mine “yngre” dager. Livet blir mye morsommere å se tilbake på, og man har sine egne erfaring om hva som er rett og galt. Jeg har forresten mange andre historier å fortelle fra den tiden, men det tror jeg må bli en annen gang!

Hvordan var dere i 14-16 årsalderen?
Og dere som leser bloggen som er 14-16, har dere noen likheter med meg?

Søndagstema – kyssing!

Da har det gått en uke siden jeg skrev dette innlegget, og det er vel nå på tide å gjennomføre planen. Altså komme med et underholdende tema-innlegg denne søndagskvelden (og så langt 18 søndager frem i tid). Det kom inn en god del forslag, og det virker som de fleste av dere vil at jeg skal skrive innlegg som omhandler gutter, flørting og enda mer gutter! Denne søndagen valgte jeg kyssing som tema, en sysselsetting jeg setter veldig stor pris på!

Før jeg begynner vil jeg påpeke at dette innlegget er skrevet  fra ei jentes synspunkt, og trenger absolutt ikke å stemme for alle.

Det finnes veldig mange forskjellige typer kyss! Man kan kysse en bestevenninne, få et kyss på kinnet av mamma, kysse gutten man flørtet med på fest eller få et kyss på hånden av kjæresten sin. Kysset kan være kort eller langt, overfladisk eller ekte, rett eller galt, godt eller fælt, bløtt eller tørt! Uansett hvilken setting det skjer i, eller hvem man får det fra, kan vi vel alle være enig i at det å kysse er en god ting! Så lenge begge parter er enig i det.

Å kysse på fest kan både være en bra og dårlig. Selv om gutten er fin, gir det ikke han automatisk tillatelse til å stikke tungen sin inn mellom tennene mine for å prøve å kysse meg etter bare 20 minutter. Jeg mener, ta deg litt tid til å bli kjent med meg før du prøver deg på spyttutveksling! Eller den gangen i New York hvor han ene fyren prøvde å bite meg i halsen som en vampyr. Det ble litt “too much” for min del.

Da jeg var 14 opplevde jeg kysseskrekken da en eldre gutt prøvde å stappe tunga si langt nede i halsen på meg. Jeg husker jeg var på fest på bondelandet, jeg stod ute og frøs og der kom det en ekkel fyr og prøvde å utnytte situasjonen. Det neste jeg husker var at jeg ikke klarte å puste, for tungen hans dekket nesten for luftrøret! Huff, jeg kan love dere at jeg ikke kysset på en god stund etter den hendelsen!

Må forresten få frem at jeg ikke bare har opplevd negativ kyssing på fest. Noen få ganger kan du være heldig å treffe den rette for kvelden, og kyssing blir automatisk en fin ting å gjøre midt på dansegulvet.

Den beste følelsen i verden er å kysse gutten man er forelsket i. Og jo lengre man venter med å kysse etter man møtes, jo bedre syns jeg kysset blir. Husker en gang jeg måtte vente i flere timer før jeg fikk kysset jeg hadde tenkt på under hele daten, da skal jeg love dere at det kriblet i magen når leppene våre endelig møttes. What a feeling!


// Bildet er ikke fra den hendelsen jeg beskrev ovenfor.

En annen type kyssing som heller mer mot kleinhet, er å kysse når man nettopp har våknet. Haha, hvor mange ganger har jeg ikke gjemt hodet under puta for å unngå at han skal kjenne den “fine” ånden man våkner med. Mot all formodning kan han få et lite overfladisk kyss på munnen. Dere vet, et sånt kyss som lager en sånn fin smaskelyd. Haha, jeg digger den smaskelyden!

En ting jeg vil fortelle dere jenter er at dere må ikke kysse hvem som helst! Jeg mener, tenk nøye igjennom om gutten er verdt et kyss fra deg og om det er dette her du vil. Et kyss skal ikke være noe man gir bort til alle sammen, men noe man deler med gutten man setter litt ekstra stor pris på. Jo flere gutter man kysser på fest, jo større er sjangsen for å få herpes type 1. Herpes er et virus man aldri blir kvitt! Så tenk dere om to ganger, før dere utveklser spytt med kjekkasen på midten av dansegulvet!

– Hva tenker dere rundt kyssing?
– Er dere sparsomme eller gavmilde på kyssene?