Denne søndagen tenkte jeg å skrive om noe som jeg har fundert litt over de siste dagene, og det er dette her med oppmerksomhet. Alle sammen trenger en dose oppmerksomhet fra noen de er glad i, familien, eller venner. Uten oppmerksomheten ville vi følt oss ensomme hele gjengen. Noen ganger kan det være nok med et smil eller et lite hei. Mens andre ganger trenger man det i større dose. Som foreksempel når man har en skikkelig dårlig dag og det eneste som kan gjøre det bra igjen er å få litt positiv oppmerksomhet fra andre.

Det er rart å tenke på hvor mye rart vi mennesker finner på å gjøre for å få tak i denne oppmerksomheten. Den er like avhengighetsskapende som narkotika, og mangel på oppmerksomhet vil gi oss abstinenser! Det som forundrer meg er hvor langt man kan gå for å få tak i denne rusen. En ungdom som uttagerer mot foreldrene sine, eller jenta i et forhold som går litt for langt over streken for å bevise at hun ikke er noe han kan ta forgitt. Det å bli tatt forgitt er en utrolig ekkel følelse, og kan bringe frem sider man skulle ønske at man ikke hadde.

Men det som forundrer meg mest, er at man ikke blir fornøyd med oppmerksomhet fra hvem som helst. Man kan få all den oppmerksomheten man noen gang kunne ønske seg, men likevel ikke være fornøyd, fordi oppmerksomheten kom ikke fra rett person. Hundre gutter kan kalle deg pen, men det spiller absolutt ikke noen rolle hvis ordene ikke kom fra hans munn. Og det typiske i dette tilfelle er at akkurat han du vil ha denne oppmerksomheten fra, gir deg den ikke!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Kanskje han er for dum til å innse det, eller kanskje han rett og slett ikke vil gi deg den. Uansett grunn, så er det forferdelig irriterende, og det kan få deg til å gjøre hva som helst for å få tak i denne oppmerksomheten. Du kan flørte med andre eller late som du ikke bryr deg. Mens alt du egentlig vil er å gå hjem å skrike høyt inne i puta! “Hvorfor skjønner han det ikke?!?”
Selv så er jeg veldig oppmerksomhetssøkende. Jeg trenger å vite at folk er der for meg, at de vil være der i tykt og tynt og at jeg slipper å gå igjennom ting alene. Det er skrekken. Å være ensom. Heldigvis har jeg både familie og venner som gir meg oppmerksomheten jeg trenger. Og får jeg ikke nok der kan det motsatte kjønn være til veldig stor hjelp! Hehe. Det jeg og har lært meg i løpet av årene er at det handler ikke om å få,få,få eller meg, meg meg. Men det er like viktig å gi oppmerksomhet til andre, lytte og være en god venn. Gi litt oppmerksomhet til andre, så får du forhåpentligvis masse igjen!

Ja, dette innlegget endte med å handle om noe helt annet enn det jeg hadde tenkt i begynnelsen. Men man kan ikke bestandig forutsi tankene sine. Det er godt å dele dem med dere i blandt i alle fall. For jammen har jeg mange gang gått gjennom den forferdelige situasjonen med å ikke få oppmerksomhet fra den du vil ha den fra! Det er så utrolig irriterende at man kan ikke få sagt det nok. Og det jeg som regel ender opp med å gjøre er å furte til krampa tar meg! Haha. Jeg blir som regel ganske sur, og så går det vel egentlig bare utover meg. Men av og til er det lov å furte og synes synd på seg selv. Hva ellers har man sjokolade til?

Trenger dere mye oppmerksomhet?