Hei dere! Daniel har bedt meg ut på date (eller, jeg har mast lenge på at vi skal dra ut på kino) så nå er jeg nydusjet og klar for en kveld på byen. (til tross for at det regner). Har fri i morgen, så kan dra ut å ha det gøy med god samvittighet. Det er veldig lenge siden vi har vært på date, så dette gleder jeg meg til. I fjor på denne tiden dro vi på vår første date, og aldri hadde jeg trodd at et år senere så skulle jeg flytte til Stavanger for sommeren. Rart å tenke på.. Vi skal se Snow White and the Huntsman? Noen som har sett den og vet om den er bra?
Nå ringer Daniel og sier at vi skal dra på kino i Sandes og at jeg må hente han. Haha, han gjør alt for å slippe å ta bussen hjem. Jaja, da er det vel bare å hive seg på veien. Så snakkes vi♥
Det var en bloggleser for litt siden som lurte på om jeg ikke kunne sette sammen en spilleliste for hun likte musikksmaken min, og da kan jeg selvfølgelig gjøre det. Det er så mye musikk for tiden som får meg til å hive på meg nykjolen og danse med hæla i taket. Mangler bare å sprette en flaske champagne, så kjenner jeg stemningen er der. Jeg lurer på hva det er med meg og champagne. Jeg syns egentlig alt alkohol smaker fælt og så er det ikke bra for leveren så da kunne jeg aldri tatt meg et glass bare for å nyte. Men champagne kan det hende jeg får lyst på en gang i blandt. Ikke fordi at det nødvendigvis smaker så godt, men boblene gjør meg i så godt humør. Og det er gøy å være i fjollehumør. Hehe, uansett. Er det bare meg eller har dette innlegget skiftet helt retning? Jaja, til helgen skal jeg mest sannsynlig ut og da får jeg sette på meg finstasen og riste gluteus maximusen min til dette. BTW, når jeg skrev gluteus maximus så kom jeg på at det er en legestudent der jeg jobber på dialysen og han er så uskyldig og søt. Haha, kanskje ikke det man vil høre, men det får da bare være.
Ligger her som et slakt i senga til Daniel og shopper nye caser til iphonen min. (Hvis man skal være så sliten etter jobb hver dag, vil jeg være forevig student!) Jeg vil ha noe som er jentete, men ikke alt for mye hvis dere skjønner. Vil ikke gå rundt med en diger blomst på telefonen som veier mer enn selve iphonen. Vil heller ikke ha glitter og glam fra topp til tå (for en gangs skyld), men tror jeg fant noe jeg ble fornøyd med tilslutt. Ebay har så mye å tilby, at man bare får vondt i hodet av å lete etter det perfekte. Grunnen til at jeg må kjøpe ny, er fordi den jeg har begynner å gå i oppløsning. Det er vel prisen for å betale bare 1 dollar.
Nå skal jeg prøve å få litt søvn, før Daniel og Jonas kommer og skal ha jentefilmkveld med meg. Hehe, I wish. Det blir vel heller jeg som skal ha guttefilmkveld med dem. Blod og gørr for the win! Men jeg har hørt rykter om at de er ganske så tøffel begge to, så kanskje jeg klarer å overtale dem til litt romantikk. Vi får se.
Jeg har tatt mange feil valg opp gjennom tida. For eksempel da jeg var 14 og hadde knallrosa øyenskygge helt opp til øyenbrynene, eller da jeg ble litt gamlere og trodde det var meningen og pudre solpudder i hele ansiktet og ikke bare i kinnene. For ikke å snakke om den gangen jeg gikk rundt med neonfarga tullskjørt stylet sammen med en knallblå topp og grønne sandaler. Men hvem gjør vel ikke sånt? Tror de fleste har tatt noen dumme valg i løpet av livet. Noen feiltakelser er av mindre betydning og man kan se tilbake på dem å le, andre igjen er kanskje mer alvorlig. Men sistnevnte er med på å forme hvem vi er, så de er vel nødvenige de også.
Det første som popper opp i hodet mitt når jeg tenker på ordet mistake, er en hendelse fra 2007. Det var dagen før vi reiste til USA på ferie og Oda og jeg hadde planlagt en jentedag med lakking av tånegler, barbering av legger, ansiktsmaske og alt det der. Jeg trenger vel ikke å si stort mer enn at jeg klarte å ødelegge det hele på grunn av en gutt. Jeg fikk en melding om å møte en fyr i Trondheim. På den tiden var vi litt på fløtern, så jeg kunne da selvfølgelig ikke gå glipp av dette. Jeg fikk en kompis til å kjøre meg inn til Trondheim, og en annen en til å kjøre meg hjem igjen. Klokka 11 kom jeg hjem, og der satt det en stykk lillesøster og ventet på meg. Jeg får helt vondt i magen av å tenke på det. Hvordan kunne jeg velge så feil? Beklager på det dypeste søte Oda, hadde det samme hendt igjen hadde jeg valgt deg anytime! Men man trenger vel å ta noen slike dumme valg, for å skjønne hva som virkelig betyr noe og lære av konsekvensene. Det har i alle fall jeg gjort.
Husker også en hendelse hvor det var en person som absolutt ikke var bra for meg. Til tross for dette klarte jeg ikke å holde han unna livet mitt og det hjalp ikke hva vennene og foreldrenen mine fortalte meg. Jeg husker jeg var fast bestemt på at jeg hadde rett, og at de ikke forsto situasjonen slik som jeg gjorde. Hva jeg tenkte på da, vet jeg ikke. Den dag i dag klarer jeg å se at det hele absolutt ikke var bra for meg. Psykisk nedbrytning og sjalusi er ikke akkurat en god kombinasjon. Og det hendte ofte at jeg gråt meg i søvn på grunn av en meningsløs krangel. Når jeg ser tilbake på det tenker jeg at det var dumt at det skjedde, men samtidig er jeg litt glad for å ha vært igjennom det. Nå er jeg en erfaring rikere, og hvis jeg havner i samme situasjon senere i livet vil jeg forhåpentligvis takle det bedre. Det jeg prøver å si er at selv om man tar noen dumme valg, kan de være bra for deg også. Da har man lært, og det viktigste er at man fikk prøve og feile selv.
Hva fremtiden min vil bringe vet jeg ikke, men jeg har nok enda igjen noen år med prøving og feiling. Får bare håpe at i de situasjonene hvor det virkelig gjelder, så klarer jeg å velge rett.
Jeg er sikker på at jeg angrer meg litt i morgen når jeg skriver dette i de sene nattetimer en lørdagskveld, men av og til så må man bare prøve å få litt av det man holder inne i seg ut. Dere skjønner, det er en greie som jeg egentlig har tenkt ganske mye på i det siste, men jeg har absolutt ingen jeg kan diskutere det med. Jeg prøver så hardt jeg kan å tenke ut hvem kan jeg snakke med dette om. Hvem vil forstå meg, uten å dømme meg? Men det er jammen meg ikke enkelt å komme på noen. Det har seg nemlig slik at jeg (som alle andre) vil ha alt for mye og når man ikke kan få det man vil ha så blir man sur. Eller, sur er vel ikke akkurat det rette ordet. For jeg er verken sur eller grinete. Jeg er den følelsen at jeg vil ha noe som jeg egentlig ikke kan få, og så kan jeg ikke si det til noen og da må jeg gå å holde det inne i meg og så føler man sånn som jeg gjør nå. Ga det i det hele tatt noe mening? Hehe, kanskje ikke det. Men når dette lille “problemet” mitt plutselig dukker opp, så klarer jeg ikke å slutte å tenke på det og så er jeg tilbake der jeg startet. Jaja, noen følelser er det vel best å holde for seg selv. Men å skrive sånn halveis om det her på bloggen, det hjelper. ♥
En annen ting som jeg også føler er at jeg begynner å føle meg hjemme her i Stavanger. Etter at jeg hadde kjørt Daniel på jobb i går så tok jeg meg en kjøretur gjennom byen og jammen hadde jeg ikke blitt godt kjent. Jeg kjørte fram og tilbake som om det skulle være i Trondheim, og jeg som var så stressa den første gangen jeg kjørte her. Daniel måtte kjøre ruta til sykehuset med meg omtrent 10 ganger før jeg følte meg trygg nok til å kjøre selv. Og nå er Stavanger nesten som Trondheim. Både litt skummelt og koselig å tenke på. Jeg har i alle fall ikke fått hjemlengsel enda, og trives utmerket her i byen. Lovesick har jeg også blitt. En natt uten D, og jeg får ikke sove. Har dere hørt på makan? Jeg som bestandig har vært frøken selvstendig, og nå har jeg dilla på kos og eventyr på kvelden. Jaja, det er faktisk ganske koselig så jeg klarer fint å leve med det. Lurer bare på hvordan det blir når jeg flytter hjem igjen. (Blæ, det utsetter vi å tenke på)
Rundt omkring i huset til farmor er det en ting man ikke kan unngå, og det er bilder. Jeg mener alle veggene hennes (og det er mange) er fylt opp med bilder. Det er så vidt veggene får til å puste. Hvert eneste rom har titalls med bilder og rommet hvor jeg sover er intet unntak. Her ligger jeg med svart hvitt bilder av slekt, politikk og pappa som ungdom og så er det en rar, farge tegneseriestripe hvor en mann hopper bukk over en naken dame som plukker blomster. Uansett, bildet som fikk meg til å le slik at jeg hikker opp tacoen fra i går er disse.
// Det smilet mitt på bildet er priceless! Haha, heldigvis har jeg blitt litt bedre nå. Og blikket ti Jacob, eller til hun jenta med det blonde håret, eller uttrykket til Arnbjørn. Ahh, herlig!
Visste dere at når jeg var mindre (5-klasse-ish) så sa pappa til meg. Hanna, det smilet ditt blir så rart på bilder! Haha, husker det enda. Alle de andre smilte så fint, mens mitt ble så unaturlig. Nå har jeg i alle fall øvd tusenvis av ganger, og tror jeg kan sette på et fint smil til bilder.
