Kjenner dere følelsen av å være ei nikkedukke? Dere vet, når man svarer ja til alt og gjør akkurat slik som man blir bedt om å gjøre. Jeg bruker som regel å gå min egen vei, men i det siste syns jeg alt for mange har fortalt meg hva jeg skal gjøre, og lydig som jeg er å hører jeg etter. Føler nesten at jeg må gjøre et lite opprør med meg selv. Vær litt rebelsk og lære av lillesøster! Farmor sier at jeg må gjøre ditt og datt. Daniel ringer å forteller meg at nå må jeg komme å hente han. På jobb ber de meg også gjøre mye rart. Men sistnevnte går vel egentlig greit siden jeg vil være pliktoppfyllende på jobben. Uansett så kjenner jeg det er litt rart å bli brukt som en nikkedukke, når jeg er vant med å bestemme og styre på selv. Kanskje jeg må være litt strengere med D og farmor. Hehe, vi får se. Ellers får jeg regne med at jeg får en god dose med karma etter denne sommeren som jeg kan leve på mens jeg er i La Manga. Tror dere ikke det?
Har lenge gått og tenkt på at jeg skal skrive en post om randomme fakta om meg selv. Leste det på en annen blogg for en stund tilbake og syns det virket litt kult. Hehe, så da får jeg prøve det ut jeg også. Dessuten må det vel være litt gøy å lese masse unødvendig fakta stoff om meg? Ikkje sant?
My first confession er at jeg bruker å tømme blæra med døra åpen. Haha, jeg vet ikke hvorfor jeg nettopp delte dette, men det virker som om jeg har kompleks for å lukke igjen døra. Altså, jeg låser døre når jeg er på besøk hos fremmende eller er ute på byen. Hadde ikke akkurat tatt seg ut at en dritingsperson skulle kommet inn og dele hele opplevelsen med meg. Men når jeg er hjemme har jeg en tendens til å la døra stå åpen. Noen som irriterer lillesøster. Men jeg vet hun elsker tisse-meg-ut-sangen, så det går nok bra!
Jeg er super sær når det kommer til å spise mat. Skeptisk til å prøve noe nytt, og gir du meg ketchup, dressing, sennep, krydder, løk eller noe i den duren så kan jeg nesten garantere at jeg ikke vil spise det. Da jeg var mindre så måtte mamma og pappa bestille en egen pizza til meg som var UTEN tomatsaus. Haha, man kan vel ikke lage pizza uten tomatsaus?? Jeg har blitt litt bedre nå altså, og kan spise tomatsaus på pizzaen og lasagne. Men det er mye rart jeg ikke vil putte ned i magen min. Er ganske så vrang på dette område også, så det hele kan ende med at jeg ikke vil ha mat. Stakkars de som tar meg med ut for å spise sier jeg bare. Jeg har i alle fall et stort forbedringspotensiale når det kommer til mat.
// Skeptisk i New York høsten 2010.
Jeg er helt manisk når det kommer til å sjekke veska mi. Er så redd for at noen skal stjele mobilen eller bankkortene mine, så er jeg ute på shopping, byen, reise eller noe så sjekker jeg veske hvert 10ende minutt. Og det er ikke en overdrivelse en gang. Jeg er så redd for å miste ting, at det nesten går litt for langt. I alle fall når jeg sjekker veska mi sekundet før jeg går av t-banen og så må jeg sjekke det 30 sekund etter på når jeg har gått av t-banen i frykt for at noen skulle ha klart å stjelt noe i løpet av den korte tiden. Kan tro de ble mye venting på at jeg skulle finne mobilen i veska mi når Daniel og jeg var i Berlin for noen uker siden. Haha. Han bare, men Hanna. Du sjekket jo veska di nå nettopp. Det at jeg lot Louis Vuitton veska mi stå alene ved et bord på et utested i New York, mens jeg drev og danset er crazyness. Får vel bare prise meg lykkelig for at den ikke ble stjelt i fra meg.
// Veska ble heldigvis med hjem. Noe som derimot ikke ble med hjem var den svarte jakke mi. Den ble kidnappet av en eller annen New Yorker mens jeg ble forført av en italianer. But I’ll guess that’s life.
Når man først er inne på “tvangstanker” kan jeg også meddele at jeg er helt fæl på å sjekke om døra er låst. Nå når jeg bor hos Daniel er det han som får ta på seg det ansvaret. Men når jeg er hjemme hos meg selv sjekket jeg døra hver gang jeg går forbi. Og selv om det er 5 minutt siden sist jeg sjekket må jeg ta i dørhåndtaket en gang til før jeg legger meg. Hehe, jeg kan ikke noe for det. Jeg er også helt overbevist om at skyggen på rommet er et eller annet skummelt monster. Men det kan ha noe med at når jeg flyttet inn i leiligheten og jeg hadde gått og lagt meg, så slo lyset i stua seg på. Iih, blir helt dårlig bare av å tenke på det. Så man kan vel trygt si at jeg er “litt” husredd.
Jeg hadde egentlig så masse random facts når jeg har gått og tenkt på dette innlegget, men det virker som jeg har glemt alt jeg har tenkt på. Sånn er det når man tenker for mye på en ting.
Ligger her på toppen av dyna og bare venter på at antibitokakuren jeg nettopp begynte på skal begynne å virke slik at infeksjonen forsvinner. Jeg venter på at klokka skal bli 2 og jeg må pine meg gjennom en dag på jobb. Venter også på confirmation mail fra Nelly slik at jeg vet at den nye kjolen min er på vei hjem til meg. Venter på at jeg skal bli sulten så vi kan lage lasagne til middag. Jeg venter på at energinivået skal stige noen hakk slik at jeg får vasket dette blonde håret mitt. Venter på at bildene nedenfor skal lastes opp. Jaa, you got the point. Føler dette er den store ventedagen! En annen ting som jeg iherdig venter på er solen slik at jeg kan få brukt alle de nye kjolene jeg har kjøpt i år. Er ikke gøy å eie drøssevis med kjoler og skjørt når været ikke tilsier at jeg kan bruke dem. Så da får jeg heller ligge sommerlig her på senga hjemme hos farmor og bare vente. Solbrillene er i alle fall plantet over nesa og tubetoppen er stylet sammen med det nye skjørtet mitt.
Ble nettopp vekt av min amerikanske venn som var super frustrert å trengte noen å bare lempe over all frustrasjonen på. That’s what friends are for? Isn’t it? Er ganske herlig å ha venner all over the world, som man bare kan ringe til å få ut litt aggresjon uten at de dømmer deg for de vet bare din side av situasjonen. Hehe, uansett. Han hadde vært på middag med noen LA-people, og da jeg spurte om de yngre jentene så bra ut kom vi selvfølgelig inn på tema silikon. “One of the girls just had her boobs done”, akkurat som om det var det mest naturlige å gjøre en mandagskveld. Selv kjenner jeg at jeg blir irritert når gutter sikler etter å ta på silikonpupper og gjerne skulle tenkt seg en dame med de digre ballongene. Regner med at ikke alle gutter tenker sånn, men de fleste jeg har snakket om temaet med har ingenting i mot de falske puppene. Jeg har vel forsåvidt ingenting i mot de jeg heller. Jeg bare blir litt irritert når noen guttepjokker forteller meg at silikon er så kult og au naturell er kjedelig, eller av gutter som blir helt drømmende i blikket bare du nevner ordet. Jaja, sånn er vel verden. Jeg bruker jo push up jeg også, for å få litt “silikoneffekt”, så kanskje jeg ikke har lov til å irritere meg. Hehe, hvem vet.
Var koselig når kompisen min kunne fortelle meg at det første han la merke til med meg var den rosa kofferten min med merkelapp fra Norge. Deretter var det “your brain” og latteren min. Puppene kom visst langt nede på listen. Om dette er reality, eller bare noe han sa for å få meg til å føle meg bedre, vet jeg ikke. Vet bare at jeg satser på førstnevnte. Man trenger noen som tenker som han også!
Når du vil sove, så vil de bare se fotballkamp. Mens når du er lys våken og er klar for å løse verdensproblemer, eventuelt ligge å prate om måneskinn og strandturer, da vil de sove. Og da er det ikke noe kjære mor. Da er det rett inn i spooningsposisjonen og så tar det omtrent 5 sekunder før du hører noen sovelyder bak deg, og kjenner en rykning i en fot. Og klokken er ikke engang 9. Utenfor vinduet hører jeg håpefulle jenter som klikker nedover asfalten i de høye hælene og er klar for å innta byen en torsdagskveld. Selv har jeg et sovedyr bak meg og har bare Macen som underholdning. Jeezes, disse soverykningene. Skulle tro han har kramper eller noe. Jaja, jeg får være fornøyd med at jeg fikk middag ute på restaurant i dag, og solskinnstur med iskrem og HHWW (holding hands while walking). Det var i alle fall supert!
En zzZ-hilsen fra Daniel og et oppgitt sukk fra meg!
Jeg er sikker på at jeg angrer meg litt i morgen når jeg skriver dette i de sene nattetimer en lørdagskveld, men av og til så må man bare prøve å få litt av det man holder inne i seg ut. Dere skjønner, det er en greie som jeg egentlig har tenkt ganske mye på i det siste, men jeg har absolutt ingen jeg kan diskutere det med. Jeg prøver så hardt jeg kan å tenke ut hvem kan jeg snakke med dette om. Hvem vil forstå meg, uten å dømme meg? Men det er jammen meg ikke enkelt å komme på noen. Det har seg nemlig slik at jeg (som alle andre) vil ha alt for mye og når man ikke kan få det man vil ha så blir man sur. Eller, sur er vel ikke akkurat det rette ordet. For jeg er verken sur eller grinete. Jeg er den følelsen at jeg vil ha noe som jeg egentlig ikke kan få, og så kan jeg ikke si det til noen og da må jeg gå å holde det inne i meg og så føler man sånn som jeg gjør nå. Ga det i det hele tatt noe mening? Hehe, kanskje ikke det. Men når dette lille “problemet” mitt plutselig dukker opp, så klarer jeg ikke å slutte å tenke på det og så er jeg tilbake der jeg startet. Jaja, noen følelser er det vel best å holde for seg selv. Men å skrive sånn halveis om det her på bloggen, det hjelper. ♥
En annen ting som jeg også føler er at jeg begynner å føle meg hjemme her i Stavanger. Etter at jeg hadde kjørt Daniel på jobb i går så tok jeg meg en kjøretur gjennom byen og jammen hadde jeg ikke blitt godt kjent. Jeg kjørte fram og tilbake som om det skulle være i Trondheim, og jeg som var så stressa den første gangen jeg kjørte her. Daniel måtte kjøre ruta til sykehuset med meg omtrent 10 ganger før jeg følte meg trygg nok til å kjøre selv. Og nå er Stavanger nesten som Trondheim. Både litt skummelt og koselig å tenke på. Jeg har i alle fall ikke fått hjemlengsel enda, og trives utmerket her i byen. Lovesick har jeg også blitt. En natt uten D, og jeg får ikke sove. Har dere hørt på makan? Jeg som bestandig har vært frøken selvstendig, og nå har jeg dilla på kos og eventyr på kvelden. Jaja, det er faktisk ganske koselig så jeg klarer fint å leve med det. Lurer bare på hvordan det blir når jeg flytter hjem igjen. (Blæ, det utsetter vi å tenke på)
I går hadde jeg masse ideer og setninger til dette innlegget her i hodet, og nå er det som om alle sammen er vasket bort etter den alt for lange dusjen jeg tok i sted. Klarer ikke å komme på alt det jeg tenkte i går, og det irriterer meg litt. Det er i slike stunder man bare skulle stått opp fra senga og satt seg i vinduskarmen og begynt å skrive. Ikke det at det jeg skulle skrive var så utrolig interessant, men det bare irriterer meg sånn at jeg har glemt det. Uansett, det skulle handle litt om hva jeg tenker om trening og kroppen så jeg må vel klare å finne på noe lurt nå også.
Det første jeg vil si er at jeg har mistet motivasjonen litt og nå trener jeg ikke fordi jeg syns det er gøy, men fordi jeg føler at jeg må. Alle personene rundt meg drar på trening, sykler, springer og hopper opp og ned. Jeg føler at hvis ikke jeg gjør det samme, så er jeg dårlig sammenlignet med dem og det vil jeg ikke ha noe av. Skulle helt klart ønske at treningsgleden kom tilbake og at jeg ikke følte det som en plikt. Og nå som sommeren banker på døren er det ikke til å legge skjul på at kroppen blir mer synlig og da vil vel de fleste føle seg bra. Så det er også en faktor som presser litt på. En annen ting er å studiet. Alle sykdommene vi hører om, hvor viktig det er å ha en god helse, måling av sukker- og fettinnhold i blod, gå foran som et godt eksempel.. Det er ikke rart jeg blir litt stressa når alt dette her surrer rundt om i hodet mitt.
Misforstå meg rett forresten. Jeg er ganske så fornøyd med meg selv når jeg kommer hjem sliten fra trening og føler kroppen har jobbet bra. Og når jeg klarer å springe noen ekstra minutter lenger på 3D-mølla eller holde ut litt lenger når jeg tar “båten”. Syns det er gøy å se fremgang, har bare mistet litt perspektiv til hvorfor jeg egentlig trener og da kan motivasjonen lett forsvinne. Men som jeg sa til mamma i sted, det viktigste er at man holder kroppen sunn og at man ikke har et alt for anstrengt forhold til det. Det er lov til å spise en sjokoladebit midt i uka, eller sette av en latedag i kalenderen. Gjør det som føles riktig for deg selv, det er vel poenget.
// Før jeg begynte å trene i høst. Hadde en plan om å ta før og etter-bilder. Foreløpig har det bare blitt før bilder. Haha!
Vet ikke om det i det hele tatt kom noe fornuftig ut av det her. Følte vel bare for å skrible ned noe slik at jeg får et annet perspektiv på tankemåten min. Det er det som er så kjekt med å ha denne bloggen. Jeg lærer noe nytt om meg selv hver dag!
Det hjalp skikkelig på når jeg våknet klokken 10 i gårkveld og leste alle de koselige kommentarene dere hadde lagt igjen til meg. Gjorde i alle fall sånn at humøret steg et par hakk. Ble litt stressa over at jeg sov til klokka 10 da. Etter at jeg hadde skrevet innlegget skulle jeg bare slappe av litt i senga, og vips så hadde klokka blitt 10. Lurte litt på om jeg kom til å få til å sove gjennom natta, men heldigvis hadde jeg en kjæreste som også hadde tatt seg en alt for lang middagslur slik at han kunne holde meg med selskap til jeg ble trøtt igjen. Tror det er bra mamma har lagt til Daniel som fri familie-medlem. Ellers hadde telefonregninga sett “bittelitt” annerledes ut! Uansett, ville bare si at jeg setter pris på alle de gode kommentarene deres. Lurer litt på hva jeg skulle gjort uten dere ♥
// Før jeg dro på skolen i dag morges. Virker som håret mitt begynner å gå tilbake til sitt lyse seg. Mini color’en holdt ikke så lenge. Hehe, nå må jeg prøve å få i meg litt mat. Kjenner magen romle etter gårsdagens soving.
Jeg er alene, har vondt i skulderen for hver bevegelse jeg gjør, føler meg kald og snart begynner mørke å slå inn. Alt jeg vil er å ha kjæresten min her, men han er 908 kilometer unna. Macen spiller deppemusikk og jeg har mensensmerter til tusen. Måtte stå opp klokka halv 7 og kom ikke hjem fra skolen før klokka 5. Er sulten, men føler ikke for å lage mat alene. På gulvet er det noen brødsmuler fra frokosten som irriterer meg til tusen og jeg har en tollregning på 266 kroner å betale før jeg får det nye skjørtet mitt fra asos. Jeg har lyst til å ta på meg høye hæler og pynte meg, men bruddet i foten gjør fortsatt vondt. Jeg prøver å smile, men ender opp bare med å være sippeguri! I dag er virkelig ikke dagen for å være Hanna. Men det er det heller ikke så mye jeg kan gjøre. Får krype under dyna og syns litt synd på meg selv og krysse fingrene for at morgendagen blir bedre..
Har dere noen oppmuntrende ord til frøken sippeguri, så kom gjerne med dem ♥
Og med stadig påminnelser om at jeg snart er ett år eldre, er det vanskelig å lå være å tenke på det! Hehe, fikk en facebookmelding fra en fyr jeg feiret bursdagen min sammen med i Las Vegas i fjor. Og da var det tilbake til grubleriene om at nå begynner jeg å bli gammel.
Ah, Las Vegas i fjor vinter. Ingenting kan toppe det. Haha, jeg føler meg litt kynisk når jeg sier det hele tiden. Nesten som om jeg nekter at noe eventuelt kan bli bedre. Men tror heller det er sånn at jeg vet at det er så mye som skal til for å slå den helgen, at jeg er realistisk nok til å skjønne at det blir vanskelig å få til noe bedre. Ikke det at jeg klager på årets planer. Tror det kommer til å bli kjempegøy å feire bursdagen min med bestevenn som har organisert et bursdags party for meg. Hun er så god. Forresten, noen som har noen tilps til å glede seg over alderdommen? Jeg prøver på en måte å stoppe opp hele prosessen og da er det bare meg selv det går utover.
Jeg tror grunnen til at jeg er så i mot det å bli eldre er det at da er jeg et steg nærmere ansvar, rynker, en mann som jeg forhåpentligvis skal dele resten av livet med, barn, 8 til 4 jobb, bolighus, TV-kveld på fredagskveldene, lite tid til venner og alt det der. Ikke det at jeg vet om den listen jeg kom med hører til det å bli voksen, men det er i alle fall sånn jeg ser det for meg. Og jeg er ikke helt klar for det enda.
// Las Vegas i fjor. Skal gjerne være helt ærlig å innrømme at jeg savner det!
