Siden forrige søndagstema handlet om nei-mennesker, tenkte jeg at jeg kunne fortsette på den samme vibben og skrive om hvor ondskapsfulle barn kan være. Jeg begynte å tenke på en hendelse på grunn av at jeg og Ingvild snakket om islam, og i dagene etter på har jeg bare kommet på flere fæle barndomsminner. Ja, dette innlegget skal handle om barn som er slemme mot andre barn. Når jeg tenker tilbake så føler jeg at jeg hadde en fin oppvekst, men når jeg tenker meg ekstra nøye om så kommer plutselig de dårlige minnene tilbake også. Barn altså, de kan kunsten å såre andre. Noen hendelser vil jeg kategorisere som mobbing, mens de fleste var vel bare a weakness of cruelness. Er ikke på noen måte meningen å henge ut noen, må bare få ut tankene mine og ta et lite oppgjør med fortiden!

Det første som popper opp er en kanskje uskyldig hendelse i sandkassen. Jeg husker i alle fall jeg ikke turde å fortelle det til noen, i frykt for at ingen skulle tro meg. Jeg gikk vel i 2. klasse eller noe, hadde nettopp begynt på barneskolen (kullet mitt hoppet over første klasse) og var lykkelig og fornøyd med bøtta og spaden min. Plutselig kommer det to jenter bort til meg. De står og stirrer og ler litt og så kommer hun ene bort og putter sølevann mikset med sann i munnen min. Jeg kjenner enda smaken av sandkornene, og selv om jeg bare var 7 år da det skjedde, har det ikke klart å gå ut av minnet mitt enda.

Det neste dårlige minnet jeg har er fra 5. klassen. Vi hadde nettopp begynt og skulle på skoletur med hele storskolegården. Noe som innebærte at sjette og sjuende også skulle være med. Vi skulle gå til en demning, fange rompetroll og se på småkryp, og jeg var ubevisst om hva som snart skulle komme til å skje. Da jeg nesten var framme til demningen kommer det noen rappkjefta gutter bort til meg og begynner å rope “Haha, Sjur er blitt jente”. “Hallo, Sjur. Hvorfor har du kledd deg ut som ei jente?” “Haha, hvem er det som kaller ungen sin Sjur?!” og sånn holdt det på. Jeg var lita, ubevisst og forstod ikke hvorfor noen skulle ha noe i mot broren min. Hvorfor skulle det gå utover meg? Hvorfor må unger være så ondskapsfulle og slemme? Jeg håper de som gjorde dette mot meg, leser dette og angrer seg bittert! Med tanke på hvor liten jeg var, kunne vel ikke noe værre ha skjedd. Jeg hadde ingen sjangs til å forsvare meg selv, heve meg over det.. Det stikker enda i hjertet mitt når jeg tenker på det.

Det neste jeg husker er vel en litt mildere historie, men den var sannelig ikke noe gøy den heller. Jeg var sammen med en gutt i klassen min og til bursdag eller jul hadde jeg gitt han et sølv smykke med et halvhjerte på, og så hadde jeg andre halvdelen selv. Hehe, blir vel ikke mer cheesy enn det. Uansett, han fikk også en brent CD av Westlife CDen jeg hadde fått av pappa. På CD-coveret hadde pappa printet ut bilder av meg og limt på. Så var det en dag vi var ute og lekte i friminuttet og jeg kjenner noen pikke meg på ryggen. Jeg snur meg og der stod min daværende kjæreste. Han strakte fram armen og sa “her får du det tilbake!” I hånden lå halv-hjerte-smykket og CDen hadde han skrapt i stykker bildene av meg slik at det bare var noen rester igjen. Husker jeg var i sjokk. Hva hadde jeg gjort galt, og hva var pointet med å ødelegge CDen også? Nei, blir ikke klok på det når jeg tenker på det den gang i dag heller. Noen gutter er vel bare slemmere enn andre..

Hadde også tenkt å fortelle om den gangen ei jente i klassen kom bort til meg bare for å kalle meg hjerteløs, men det får bli en annen gang. Tror dette innlegget har nok av situasjoner å ta av. Det er rart å tenke på, for jeg føler ikke oppveksten min har vært fæl på noen som helst måte. Men når jeg tenker nøye tilbake har jeg fått opplevd min del av nedgang jeg også. Det er vel få som lever et liv som er dans på roser. Men jeg skulle bare ønske barn slapp å oppleve slike hendelser som beskrevet ovenfor. Det er helt sikker mange barn der ute som opplever mye verre ting enn meg og mye hyppigere. Og det gjør meg lei meg av å tenke på. Akkurat nå håper jeg bare gjerningsmennene og kvinnene bak mine dårlige minner får et lite stikk av dårlig samvittighet.

Har dere opplevd noe av det samme som barn?