Heisann 🙂
Jeg og Hanna har kranglet ei god stund nå, og Gud vet hvordan det er mellom oss nå, så det er derfor navnet mitt ikke har poppet opp på bloggen her i tide og utide. Men nå har det seg slik at Hanna drar til LM på lørdag, og da får hun ikke sett meg før i September. Og det er lenge det! Så derfor skriver jeg dette innlegget på bloggen hennes, uten at hun vet det. Så får hun bare hate meg senere!
Hanna, du skal vite at selv om jeg ikke takkler deg til tider, og bokser istykker bilder av deg, så er jeg glad i deg. Men jeg har det litt bedre når vi er fra hverandre, for da slipper jeg stresset med å måtte konkurrer med deg, og jeg håper du forstår det. Selvfølgelig savner jeg deg når vi er langt borte fra hverandre, men jeg er ikke den type menneske som klarer å si slike ting. Akkurat som jeg ikke klarer å si e-ordet. Jeg har blitt lært opp av Sjur til at disse ordene er spesielle og skal brukes skjeldent, slik at når jeg først bruker de er det spesielt.
Jeg vet du synes det er kjipt når jeg kaller deg kleggen og kjefter på deg, men vi er så forskjellige at det blir automatisk slik. Vi er som natt og dag, hvor jeg er natten og du er dagen. Du er glad, har drømmer og alle guttene du kan tenke deg etter deg. Jeg er mørk (Haha, jeg tenkte jeg hadde mørkt hår når jeg skrev dette) (Mørk som i dyster altså!), realistisk og sær. Men jeg liker det, og du liker det. Det er vel den største likheten vår. Men snart kommer du hjem, så jeg må vel egentlig stoppe å skrive!
Så ha det bra Hanna, og så møtes vi i september når du kommer til USA. Og om jeg sier at jeg angrer på at jeg skrev dette, gjør jeg sikkert det også. Men innerst inne vet vi begge to at det er sant!
Glad i deg Joramo<3
Lots of love,
Oda Karoline <3
