Nå ble jeg nettopp kastet ut av kjøkkenet. Jeg mistenker at det skulle planlegges noe bursdagsgreier. For dere skjønner, jeg har bursdag i morgen! Iih, jeg vet ikke helt om jeg gruer meg eller gleder meg. Det er jo bestandig så koselig med bursdag, men samtidig litt kjipt å bli enda et år eldre. Jeg kan ikke si at jeg føler meg som en 23-åring. Jeg henger enda igjen ved 21. Det som stresser meg med i morgen er at dagen kommer så brått på. Jeg har ikke hatt tid til å glede meg enda. Og jeg bruker bestandig å glede meg til bursdagen min. Men jeg regner med det blir koselig alikevel! Jeg skal i alle fall nyte dagen til det fulle. Bli vekt i morgentidlig med gaver og sang på sengen. Dra på skolen og komme hjem til bursdagsmiddag, sjokoladekake og mimring med barnefilmer fra da jeg var liten i bakgrunnen. Det blir vel stas kan jeg tenke meg. Og på lørdag blir det storslagen bursdagsfeiring med maskeradefest og champagne! Så det er vel egentlig bare å begynne å glede seg. Jeg har akkurat en time og 14 minutter på meg! Woho.
Er det en ting vi jenter er god på, så er det baksnakking. Det er en forferdelig egenskap vi har fått, men jeg regner med de fleste kjenner seg igjen i at det nesten er umulig å la vær. Men for all del, jeg har en bestevenn som har et hjerte av gull og hun kunne ikke brydd seg mindre om baksnakking. Altså, det faller henne ikke inn å gjøre noe sånt. Så, det er vel håp for oss alle. Nå mener jeg ikke altså at jeg er dronninga av baksnakking her, for egentlig så er jeg i mot det. Jeg ville aldri med vilje sagt noe stygt om en person for å såre denne personen. Det er så langt i fra meg som du kommer. Og hvis jeg er i en større folkemengde og hører en gjeng snakke stygt om noen andre i denne forsamlingen, ja da tenner det på alle plugger. Det er noe som jeg virkelig syns er lavmål, og jeg er ikke redd for å si i fra at det syns jeg er barnslig oppførsel!
Det som er min svakhet når det kommer til dette temaet er vel “sladder-siden”. Hvis jeg møter en venninne som jeg ikke har sett på lenge så er det nesten umulig å unngå gossip. Og er det snakk om gossip er det nesten umulig å unngå å snakke om personen sladderet omhandler. Man kan komme med sin mening om det at hun og han skal ha barn sammen, eller det at hun og han har gjort det slutt. Men jeg regner med dette er ufarlig. Man mener i alle fall ikke noe vondt med det.
Forresten, en ting jeg lurer på er hva andre sier om meg bak min rygg. Jeg kan ikke være så trangsynt å tro at det ikke skjer, for det gjør det nok en eller annen gang. Jeg kan se for meg at hvis det skjer mellom noen som ikke kjenner meg vil det nok bli fokusert på det at jeg bruker alt for mye sminke, og den hårfargen der den kan da aldri være ekte. Eller hvem tror hun at hun er når hun sprader rundt i sin Louis Vuitton. Den er helt sikker ikke ekte den heller. Haha, jeg vet ikke jeg. Men jeg ser for meg at det sies noe i den duren.
Er det blant mennesker som kjenner meg derimot tror jeg at de vil forlate mitt blonde ytre og gå litt dypere til verks. Som regel så prøver jeg å være hyggelig mot alle slik at ingen skal ha noen grunn til å snakke stygt om meg. Men jeg har fått et lite inntrykk av at av og til så kan jeg være litt streng. Eller streng blir vel kanskje ikke det rette ordet, men litt for ordentlig på visse ting. Med tanke på at jeg har vokst opp med leger rundt meg på alle kanter, vil jeg bestandig ha et litt “lege-syn” når det kommer til for eksempel sex. Og istedet for at jeg syns det er såå spennende at man har hatt et one-night-stand så begynner jeg med en gang å mase om beskyttelse og kjønnssykdommer og alt det der. Haha, ganske så sært i grunn. Såå, hvis det er noe de skal kritisere bak min rygg, så kanskje det er om noe sånt. Men, man kan jo aldri vite og det er kanskje best at man ikke vet også.
Woho, i dag har jeg brukt to timer av den dyrebare lesetiden min til å sette sammen et nytt søndagstema til dere. Vet det er mange som savner det, så da tømte jeg hodet for ideer og endte opp med å skrive om baksnakking, backstabbing eller what ever you want to call it! Et meget interessant tema egentlig, for baksnakking er noe de fleste jenter er supre på. Uheldigvis, eller? Uansett, søndagstema kommer litt senere i dag. Nå skal jeg gi all oppmerksomhet til den nye nevrologiboka jeg kjøpte forrige uke og forberede meg på en full nevrologisk undersøkelse! Og, btw! Enn at jeg har bursdag på tirsdag. Det er jo bare to dager til, og jeg har enda ikke rukket å glede meg! Ååh, livet er urettferdig. Får sette av en time eller to i kveld til å planlegge alt jeg skal glede meg til. Haha, høres ut som en plan!
Jeg fikk et spørsmål angående huden min, og siden jeg er syk og har plenty of time, tenkte jeg at dette var en god mulighet til å svare på det. So here you go. The story of my skin!
Da jeg var lita jente fikk jeg bestandig små fregner i ansiktet om sommeren. Alle voksne syns det var så søtt, mens jeg hatet det! Jeg følte vel egentlig ingen helt forstod min ergelse helt til jeg møtte Borghild og vi to kunne hate fregner sammen. Hvis jeg ser meg selv i speilet nå er det vel ikke en fregne å finne, så det er litt morsomt å tenke på at jeg brukte så mye tid over å hate noe som forsvant når jeg ble større. Eller, de popper vel litt frem om sommeren. Men nå syns jeg faktisk bare det er fint med litt fregner over nesen. Uansett, pointet med disse fregnene var at når jeg gikk på ungdomsskolen ville jeg gjøre hva som helst for å få de til å forsvinne og da ble Foundation min nye bestevenn.
Jeg har eksperimentert opp og i mente med ulike typer foundation. Jeg har prøvd alt som er billig, dyrt og midt i mellom. Og det å finne en foundation man er fornøyd med er virkelig ikke enkelt. Akkurat nå er jeg veldig fornøyd med en foundation fra Clinique, Even better Makeup, som jeg bruker til hverdags og hvis jeg skal ut mikser jeg den sammen med en fra Guerlain, Aqua Parure. Altså, det er ikke til å stikke under en stol at den “fine” huden min er et resultat av gode sminkeprodukter. Men når jeg utsetter huden min for sminke (nesten hver dag), så er det også kjempeviktig at jeg tar vare på den. Hver gang muligheten byr seg lar jeg den få litt pause slik at porene mine kan lufte seg litt. Å være sminkefri er ikke noe som skjer hver dag, men hvis jeg er syk, har lesehelg eller skal tilbringe dagen i senga med Daniel lar jeg ansiktet få være au naturel. Ellers er det veldig viktig med en god fuktighetskrem som man bruker før man legger foundation, og en god rensekrem for å fjerne alt når kvelden kommer. Når jeg dusjer bruker jeg alltid peeling til ansiktet og hvis jeg husker det bruker jeg en askepott-maske som skal gi meg glød i huden.
Når jeg selv ser på huden min uten sminke er jeg svært skeptisk. Jeg finner med en gang hver minste feil og med en gang jeg har litt foundation i ansiktet føler jeg meg mye bedre. Det er nesten litt skummelt å tenke på at hvordan jeg føler meg skal være avhengig av om jeg har sminke på eller ikke, men sånn har det nå en gang blitt. Og jeg skal ikke lyve å si at sånn skal jeg slutte å tenke (bare for å være et bra forbilde eller noe), fordi dette er en løsning som passer for meg. Men jeg merker det at med en gang jeg ble sammen med Daniel så har mitt forhold til sminke forandret seg drastisk. Han liker når jeg pynter meg, men han liker enda bedre når jeg er helt naturlig. Og da blir det ganske naturlig å bruke mye mindre sminke sammen med han. Så det er håp for meg også. Haha!
Men uansett, pointet var å fortelle at huden min er ikke perfekt i det hele tatt. I følge meg selv har jeg aldri hatt perfekt hud, helt naturlig. Like før den-pille-fri-uka merker jeg at kroppen reagerer på hormoner og det kan poppe opp en kvise eller tre i ansiktet, og ellers føler jeg bestandig at jeg har sånn røde flekker, små arr eller hva jeg skal kalle det. Jeg har absolutt ikke huden til en porselendukke, selv om jeg bestandig ønsket meg det da jeg var mindre. Derfor er nok hemmeligheten bak huden min som dere ser på bildene på bloggen, sminke. Oppskriften for meg er fuktighetskrem, deretter en concealer, foundation, pudder for å matte ned det hele og til slutt litt rouge, solpudder og en high lighter. Haha, ikke bare, bare altsåå.
Må heller ikke glemme å nevne at de fleste bildene jeg legger ut er redigert på en eller annen måte. Om det er for å gjøre kantene på bildene runde, eller om det er for å forandre belysning, kontrast eller farger, så blir det meste gjort i picmonkey. Av og til føles det som om jeg tilbringer alt for mye tid der.. Håper du som stilte spørsmålet ble en smule klokere. Helt siden jeg var lita jente har denne huden fasinert meg big time, så om det blir en dermatolog av meg i fremtiden, det gjenstår å se.
// Måtte ha med et sminkeløst bilde her på slutten, selv om det irriterer meg grenseløst at bilde har rundekanter (siden de andre ikke har det). Men når man har fått ny mac, må man ta det man har i arkivet. hehe!
