Tar meg litt fri fra dagens leseplan og tenkte å svare på noen spørsmål som jeg enda ikke har svart på. Har en hel haug på lager, og lover at svarene kommer etter hvert. Dagens spørsmål er fra Mari og lyder som følger:

Du, det vil jeg faktisk gjøre. Og jeg ser ikke på det som en negativ ting heller, selv om jeg kanskje burde gjøre det. Jeg har helt angst for å bli voksen, få egne barn, få massevis av ansvar, være hjemme om kveldene, gifte meg and the list goes on. Jeg er virkelig ikke klar for voksenlivet enda. Det er så mye mer jeg vil gjøre som ungdom, så mye jeg vil oppleve at jeg har ikke tid til å bli voksen helt enda. Dessuten skremmer tanken meg litt. Ikke det at jeg føler jeg er i faresonen for å nærme meg voksenlivet. Jeg har vel en del år til før jeg blir sett på som en voksen person. Håper i alle fall det. Uansett, det jeg tror er at jeg holder litt på denne barnslige siden av meg, slik at jeg ikke skal bli oppfattet som en voksen. Hvis det gir noen mening? Jeg kniser av de dummeste ting, roter på pikerommet når jeg er hjemme hos mamma og pappa, kan ta dumme avgjørelser, sminker meg litt i overkant ++. Ikke det at jeg helt vet hva som defineres som barnslig, men jeg føler at jeg godt kan være barnslig til tider uten noe problem. Merker også at dette forsvinner litt etter som årene går, og jeg blir nok mer og mer voksen-ish i oppførselen min. Men jeg tror det er viktig å være litt barnslig en gang i blant. Hvis jeg bare skulle vært skoleflink og tatt alt seriøst, hadde jeg nok gått på vegen. Man må unne seg å være barnslig, le og dumme seg ut en gang i blant.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg vet ikke helt hva som menes med dette spørsmålet? Problemer i ungdomstida kan være så mangt. Depresjoner, kroppslige problemer, krangling med venner og familie, usikkerhet ++. Jeg tror ikke noen går gjennom ungdomstiden uten å oppleve noe av dette. Men når jeg tenker tilbake på meg selv så hadde jeg vel så og si ei ganske fin ungdomstid. Det var et kroppslig problem jeg slet en del med. Jeg har aldri nevnt det her på bloggen før, og jeg vet ikke om jeg er helt klar for å nevne det enda heller. Vi får se. Føler jeg deler så mye med dere at jeg nesten ikke har noe for meg selv. Vet ikke om det er helt sunt det heller. Bortsett fra dette så kranglet jeg lite med folk. Husker mamma og jeg hadde en stor kranger da jeg gikk i 8ende klasse da. Det var over en gutt (selvfølgelig), og vi ble vel aldri enige. Hehe, den dag i dag skjønner jeg henne litt. Men syns fortsatt at hun var alt for streng! Depressiv har jeg aldri vært. Er det noen som prøver å se det positive i alt og alle, så er det meg. Kan selvfølgelig være trist og lei en gang i blant, men livsfilosofien min er og være positiv og glad. Usikker var vel jeg også, som så mange andre er i den tida. Men da jeg ble konfirmert begynte gutter å legge mer merke til meg, og da ble jeg mer og mer confident for hver dag som gikk. Nå har jeg opplevd så mye og vet å ha troen på meg selv.

// 15 år gamle meg. Hvorfor klippet jeg meg lugg. Blæ, savner langt pannehår!

Er dere barnslig? og hvordan er/var ungdomstiden deres?