Kjærlighet. Vi hadde ikke klart oss uten selv om det kan drive oss til vanvidd noen ganger. Selv er jeg helt avhengig av kjærlighet. Husker da jeg var mindre og drømte om rikdom og berømmelse. Da tenkte jeg hele tiden at om det ikke skjedde hadde det ikke noen ting å si, bare jeg fant ekte kjærlighet. Og det tror jeg gjelder for meg i dag også. Spiller ingen rolle hvilken jobb jeg får, hvor jeg bor eller om jeg er rik eller ei. Det viktigste er at jeg har funnet kjærligheten. Da tror jeg at jeg skal gå igjennom livet lykkelig. Ingen vesker i verden kan veie opp for kjærlige blikk og kleine dårlig-ånde-kyss om morgenen!

Selv om kjærlighet alltid vil være det samme, har måten å uttrykke det på forandret deg gjennom tidene. Da bestemor var ung rodde bestefar i all slags vær over til der bestemor bodde bare for å være sammen med henne. Det fantes ikke vei, så båten var det eneste alternative. De kunne kanskje ta seg en dans sammen på dansegulvet, og da jeg spurte henne om kyssing ble det helt stilt. Litt knis og fnis fra bestemor sin side og så sier hun det at “nei det har jeg glemt, kjære deg”. Ikke det at jeg tror på henne, men på begynnelsen av 1900-tallet hadde nok kysset en helt annen betydning enn det har i dag! 

Sammenlignet med bestemor har måten man bruker for å fange oppmerksomheten til det motsatte kjønn forandret seg litt. Bestefar rodde land og strand for å være sammen med sin utkårete, mens jeg sendte en uskyldig klassevenninne bort til gutten jeg likte og tvingte henne til å spørre om han ikke ville være sammen med meg. Det var friminutt i femte klasse og alt kunne skje. Selv sto jeg i en krok sammen med resten av venninnegjengen og ventet på det skjebnesvangere svaret. “Ja,” sa hun. “Han svarte JAA!”. Jeg hadde vel aldri vært som lettet som jeg var den gangen. Dette måtte være kjærlighet.

I går derimot forstod jeg hvor langt teknologien egentlig har kommet. Min kjære, søte tremening kunne fortelle meg at hun hadde fått seg kjæreste. Jeg hopper i taket av spenning og sier at hun må fortelle meg alt. Sendte dere lapper på skolen? Fikk du venninna di til å spørre for deg? Eller hvordan skjedde det egentlig. Da ser hun litt dumt på meg, og sier. “Hanna… Vi ble sammen på mail så klart!” Litt paff må jeg innrømme at jeg ble. Så kunne hun fortelle meg at de skypet hver fredag i mange timer og at de hadde sendt 63 meldinger til hverandre.

At tiden har forandret seg på 93 år, det kan jeg i alle fall skrive under på.

Kjærlighet kommer vel i alle typer og fasonger, og at de fleste av oss ikke kan klare oss uten den er helt sikkert. Vi streber etter å finne den rette i frykt for å tilbringe resten av livet alene. Men hvem er egentlig den rette? Det er et godt spørsmål. Hvordan vet man hvordan kjærlighet følels ut? Er standaren slik vi ser det på film hvor de lever lykkelig i alle sine dager? Finnes det en soulmate der ute som bare er for meg? Og hvorfor kan ikke alle de romantiske øyeblikkene jeg opplever ha romantisk soundtrack i bakgrunnen? Hehe, jeg tror ikke jeg blir helt klok på denne kjærligheten. Men jeg vet at jeg er en liten håpløs romantiker, selv om det skal litt til før jeg innrømmer det. Er vel redd for å bli skuffet hvis jeg finner ut at det jeg håper på egentlig ikke finnes. 

Hva tenker dere om kjærlighet?