Dere vet den følelsen man får når man har brukt timesvis på å gjøre noe hyggelig for noen andre, og når man endelig kommer til stykke, gleder seg til å se reaksjonen og sitter med et håp om at dette skal bli vidunderlig. Så får man ingen reaksjon fra motparten. Personen bryr seg kanskje ikke på samme måte som du gjør, ser ikke det morsomme i det, eller tenker kanskje rett og slett annerledes enn det du gjør. Den følelsen man sitter igjen med da, skuffelse, er noe av det kjipeste jeg vet.

Selv er jeg ikke noe bedre. Vet at jeg har skuffet andre før. Den gangen jeg ditchet en spadag med en person jeg bryr meg mye om, for å dra på en meningsløs date som bare endte i et eventyr som ikke hadde noe happy ending. Det er en dag jeg angrer litt på. Å komme hjem å vite at jeg hadde skuffet noen, bare så jeg kunne få å være sammen med en gutt, var ikke en spesielt morsom følelse. Men om ikke noe godt kom ut av det den gangen, vet jeg at jeg selv har lært noe av det nå. Man må ikke ta andres følelser for gitt, og ikke fokuser for mye på seg selv. Kommer som regel ikke noe godt ut av det.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Selv føler jeg at jeg har opplevd en god del skuffelse. Kanskje ikke av den alvorlige typen, hvis man kan kategorisere det inn i grad av skuffelse, men en type som ikke er noe gøy å oppleve. Har blitt skuffet av venner, gutter, familie og fremmede. Men det er vel ikke så mye man kan gjøre med det. Det er vel en del av det å være menneske. Det å ha muligheten til å skuffe noen andre.

Grunnen til at jeg skriver alt dette her er vel for å få ut en del av meg selv, som jeg føler har vært litt innestengt. Hvor lenge vil jeg ikke si så mye om. Men det kan være alt fra uker, måneder, år til timer, minutter, sekunder. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få det ut heller. Vet bare at jeg føler meg ganske skuffet. Hvordan det ble sånn, vet jeg ikke. Verden er merkelig. Jeg vil så gjerne ha svar på hvorfor alt blir sånn det blir, men av og til må man vel bare nøye seg med det å ikke vite. Det å være skuffet forandrer i alle fall en god del. Jeg har lyst til å skrike, men holder alt inne i meg. Jeg har lyst til å være sint, men putter på et ytre smil og later som ingenting. Det verste er når jeg skal prøve å være sint, men så får personen meg til å smile og da er jeg solgt. Da er det som om jeg glemmer hele greia. Hvorfor jeg gjør dette. Det er et godt spørsmål. Men jeg vil vel ikke være en skuffelse for noen andre.

Hvorfor jeg skriver alt dette vet jeg ikke. Men på en måte er det litt godt å få det ut av systemet. Kanskje det får meg til å tenke på ting på en helt annen måte og jeg finner en løsning på det jeg lurer på. En ting er i alle fall sikkert og det er at jeg er lei av at mennesker skuffer meg. Kanskje jeg burde bli klarer på å si i fra hva jeg egentlig vil. Vi får se hva det blir til tilslutt. Man kommer i alle fall ingen vei hvis man ikke tar saken i egne hender, og prøver å fikse det som er feil.

Blitt skuffet av noen i det siste?