Haha, man vet at det har foregått minemalt lite i helga, når man planlegger å skrive en liten historie om foten sin. Men når flere har lurt på hva som egentlig skjedde da jeg brakk foten i Milano i fjor vinter, tenkte jeg at jeg like så godt kunne skrive litt om det. I begynnelsen var jeg litt motvillig til å si det. Vet ikke helt hvorfor, for det var ikke det store greiene som skjedde. Men jeg var nok så sur på den dumme gipsen, at jeg egentlig bare ville prøve å glemme hele greia. Det rare med det er at nå har jeg helt glemt at jeg strevde meg bortover på gips og krykker på snøen i vinter. Det føles ut som den delen av livet mitt bare ble “hoppet” over. Haha, lenge leve fortrenge-det-hele!

// Haha, for en selvlysende gips jeg hadde!

Uansett, greia var at på fredagen skulle Karen og jeg ut med en gjeng italienere og modeller fra verden over. Å gå ut med lange, tynne og naturlig pene modeller er ingen enkel sak, og med mine 170 centimeter var jeg dømt til å ha på meg høye hæler hele kvelden. Vi dro ut for å spise middag med dem i 9-tiden og jeg husker jeg tenkte at jeg burde nok ha med meg et par lave sko og skifte med hvis jeg ble sliten. Men de eneste skoene jeg hadde med meg var tykke vinterstøvelletter som ikke akkurat passet ned i veska mi. Å dra ut med en pose var heller ikke akutelt så da måtte man bare forbrede seg på “smerten” som hører med når man er dollete.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Kvelden gikk, og vi hadde det kjempegøy. Da klokken begynner å nærme seg 2, begynner jeg virkelig å kjenne det i føttene at jeg er sliten. Så Karen og jeg bestemmer oss for å dra hjem. På veien ut av utestedet og på vei til bilen som skal kjøre oss til hotellet klarer jeg av alle ting å falle! Haha, tror det var føttene sin måte å si i fra at nok er nok. Uansett, med min flaks så var foten selvfølgelig brukket og jeg hadde en lang date med sofaen på Ork foran meg. Haha, ikke bra.

// Ikke akkuratt en lykkelig jente på sykehuset i Milano.

Da jeg kom hjem ble det en og en halv måned med gips og det er en tid jeg sent vil glemme. Jeg har vel aldri snakket med så mange fremmede før, fått så mye hjelp som i form av at noen åpnet døren for meg, eller felt så mange dumme tårer. Det morsomste var da jeg fikk en mail fra en fyr som ville ha med meg og gipsen i en kort film. Stalker much eller hva? Spesielt alle de små kommentarene jeg fikk om at personen som sendte kommentaren ville ha flere bilder av gipsen min. Haha, verden er sær.