Jeg vet ikke hverken hva jeg skal tenke eller skrive. Tror hele meg er i pausemodus, og klarer ikke helt å forstå hva som nettopp har skjedd i mitt kjære fedreland!

Da jeg kom hjem fra Gladmatfestivalen i 4-tiden i går sa farmor til meg at det hadde vært en eksplosjon i Oslo, men at hun ikke visste stort mer. Jeg trodde med en gang at det hadde vært en gasslekasje eller noe, og tenkte ikke noe mer over det. Daniel kom og hentet meg og vi dro hjem til han for å spise. Plutselig ringer mamma meg på telefonen og er helt oppskaket i stemmen. Det var ikke før da at jeg skjønte at nå har det skjedd noe galt.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

For å være helt ærlig tror jeg at jeg gikk inn i en sjokktilstand. Jeg ville ikke tro på det som nettopp hadde skjedd. For meg, og helt sikker mange andre også, er det helt uvirkelig at noe slikt hadde skjedd i Norge. Jeg følte også urettferdighet. Urettferdig at jeg lå trygt i armkroken til Daniel, mens ungdommer på min alder måtte kjempe for livet. At noen i det hele tatt måtte gjennomgå den situasjonen alle ungdommene på Utøya opplevde i går, syns jeg er helt forferdelig. 

// vg.no

Ennå har det ikke helt gått opp for meg. Selv om telefonen min ringer i ett sett hvor venner forteller meg at folk fra hjemstedet mitt er forsvunnet, TVen viser bilder fra den dramatiske hendelsen i Oslo og radioen forteller meg at ungdommer måtte se sine nærmeste venner dø. Det er helt uvirkelig, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Skulle ønske jeg kunne gjøre noe for å hjelpe. Det er greit å si at man vil ofre en tanke, men jeg føler jeg vil gjøre noe mer enn bare det. Tror i alle fall det er viktig at vi nordmenn står sammen, og snakker med hverandre om den tragiske hendelsen som skjedde i Oslo og på Utøya i går ettermiddag.