D to the aniel!
D to the aniel!
For å ha noe spennende å skrive om i denne eksamensperioden så tenkte jeg at jeg kunne svare på noen av de mange spørsmålene dere har stilt om meg og Daniel. Jeg kommer meg gjennom denne spørsmålsrunden sakte, men sikkert. Hehe, uansett here we go..

Jeg skal ikke lyve og si at det er null problem, for det er faktisk ikke så enkelt. Alle andre kjærestepar jeg kjenner bor enten sammen eller i samme by og tilbringer stort sett hver dag med hverandre. Mens jeg er heldig hvis jeg får være sammen med Daniel i en uke i løpet av en måned eller to. Avstandsforhold er absolutt ikke en enkel sak, men samtidig så ville jeg ikke byttet ut Daniel for alt i verden, så da må man bare få det til å fungere på et eller annet vis. Selvfølgelig har vi perioder som går opp og ned, men det har vel alle kjærestepar. Det viktigste er vel å fokusere på at avstanden ikke er for alltid (da hadde man vel blitt gal til slutt) og så må man stole på hverandre 100%. Jeg mener, jeg kan ikke gå rundt og bekymre meg for hva Daniel gjør når han er ute på byen en lørdagskveld. Jeg har ingen måte å kontrollere det på, og jeg vil heller ikke kontrollere det. Jeg vet med meg selv at jeg kan stole på han, og jeg hadde faktisk blitt sjokkert om noen skulle fortelle meg noe annet.
For å få et avstandsforhold til å fungere er det viktig å være kreativ. Man kan skype, snakke med hverandre helt til man sovner, gi oppmerksomhet via koslige meldinger, overraskelser i posten eller noe annet man føler for å finne på. Man bør også passe på at det ikke går så alt for lenge mellom hver gang man møtes, og når man først møtes utnytte hvert sekund til det fulleste!


Vi ble offentlig sammen 22 Oktober 2011 og har da vært sammen i ett år, 6 måneder og 1 dag. Jøye meg, visste ikke at vi hadde et og et halvt års dag i går. Hehe, tiden flyr bare forbi. Jeg møtte Daniel et halvt år i forveien da, så vi har vel "flørtet" i snart 2 år, tilbringt utallige timer på telefonen sammen og tatt en god del fly fram og tilbake, Trondheim - Stavanger. Føler vi har opplevd utrolig mye sammen og at vi har kjent hverandre mye lengre enn som så.


Siden jeg studerer medisin i Trondheim og Daniel skal begynne å studere til høsten i Stavanger er ikke det å flytte sammen noe som skjer i nærmeste fremtid. Men jeg ser for meg at når jeg er ferdig med medisinstudiet om tre år at jeg vil flytte til Stavanger. Der bor Daniel, farmor, resten av slekta OG de har mye kortere vintre enn i Trondheim. Sistnevnte er absolutt et viktig punkt og jeg gleder meg til å slippe unna snø og slafs flere måneder i året. Men hva som skjer om tre år er vanskelig å forutse. Enn det, da er jeg 26 og ferdigutdannet lege. Har hele livet foran meg og en verden som bare venter på å bli oppdaget! Ååh, blir excited bare av tanken!


Når jeg spurte Daniel om hva han tenkte om spørsmålet så svarte han bare "nja, la meg se. Det består vel for det meste av pjatting". Haha, han altsåå. Han har vel forsåvidt rett i det han sier, for det er sjelden det er stille når vi ringes, møtes eller hva enn det måtte være. Jeg er nå ei skravlebøtte i meg selv, så det er kanskje ikke så rart. MEN, bortsett fra pjattingen så føler jeg at forholdet vårt er supert! Det går selvfølgelig opp og ned til tider, men stort sett så har vi det veldig bra. Jeg elsker det at jeg har noen jeg kan fortelle absolutt alt til, en person som får meg til å le og som gjør livet fint igjen når ting ikke går som det skal.

♥






















// Måtte ha med et sminkeløst bilde her på slutten, selv om det irriterer meg grenseløst at bilde har rundekanter (siden de andre ikke har det). Men når man har fått ny mac, må man ta det man har i arkivet. hehe!

















Jeg kom inn på medisin direkte etter videregående. Husker jeg var i La Manga da jeg fikk beskjeden. Jeg hoppet bokstaveligtalt i taket av glede. Sto der og hylte opp og ned og visste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg hen! Hehe, husker det som om det var i går. Var i alle fall veldig fornøyd! Det var selvfølgelig ikke enkelt å komme rett inn på medisin.Det innebar mye jobbing med fag på videregående. Men jeg hadde to foreldre som støttet meg og ga meg motivasjon til å lese videre når jeg ble lei, og det gjorde ting mye lettere. Hemmeligheten er å jobbe flittig med skolearbeid, i alle fall funket det for meg. Og siden begge foreldrene mine er leger, var det en liten push også.



































































