Om meg Kontakt Sang Medisinstudiet Videoblogg Follow me


Søndagstema

Søndagstema - Behind the back

Er det en ting vi jenter er god på, så er det baksnakking. Det er en forferdelig egenskap vi har fått, men jeg regner med de fleste kjenner seg igjen i at det nesten er umulig å la vær. Men for all del, jeg har en bestevenn som har et hjerte av gull og hun kunne ikke brydd seg mindre om baksnakking. Altså, det faller henne ikke inn å gjøre noe sånt. Så, det er vel håp for oss alle. Nå mener jeg ikke altså at jeg er dronninga av baksnakking her, for egentlig så er jeg i mot det. Jeg ville aldri med vilje sagt noe stygt om en person for å såre denne personen. Det er så langt i fra meg som du kommer. Og hvis jeg er i en større folkemengde og hører en gjeng snakke stygt om noen andre i denne forsamlingen, ja da tenner det på alle plugger. Det er noe som jeg virkelig syns er lavmål, og jeg er ikke redd for å si i fra at det syns jeg er barnslig oppførsel!

Det som er min svakhet når det kommer til dette temaet er vel "sladder-siden". Hvis jeg møter en venninne som jeg ikke har sett på lenge så er det nesten umulig å unngå gossip. Og er det snakk om gossip er det nesten umulig å unngå å snakke om personen sladderet omhandler. Man kan komme med sin mening om det at hun og han skal ha barn sammen, eller det at hun og han har gjort det slutt. Men jeg regner med dette er ufarlig. Man mener i alle fall ikke noe vondt med det.

Forresten, en ting jeg lurer på er hva andre sier om meg bak min rygg. Jeg kan ikke være så trangsynt å tro at det ikke skjer, for det gjør det nok en eller annen gang. Jeg kan se for meg at hvis det skjer mellom noen som ikke kjenner meg vil det nok bli fokusert på det at jeg bruker alt for mye sminke, og den hårfargen der den kan da aldri være ekte. Eller hvem tror hun at hun er når hun sprader rundt i sin Louis Vuitton. Den er helt sikker ikke ekte den heller. Haha, jeg vet ikke jeg. Men jeg ser for meg at det sies noe i den duren.

Er det blant mennesker som kjenner meg derimot tror jeg at de vil forlate mitt blonde ytre og gå litt dypere til verks. Som regel så prøver jeg å være hyggelig mot alle slik at ingen skal ha noen grunn til å snakke stygt om meg. Men jeg har fått et lite inntrykk av at av og til så kan jeg være litt streng. Eller streng blir vel kanskje ikke det rette ordet, men litt for ordentlig på visse ting. Med tanke på at jeg har vokst opp med leger rundt meg på alle kanter, vil jeg bestandig ha et litt "lege-syn" når det kommer til for eksempel sex. Og istedet for at jeg syns det er såå spennende at man har hatt et one-night-stand så begynner jeg med en gang å mase om beskyttelse og kjønnssykdommer og alt det der. Haha, ganske så sært i grunn. Såå, hvis det er noe de skal kritisere bak min rygg, så kanskje det er om noe sånt. Men, man kan jo aldri vite og det er kanskje best at man ikke vet også. 



Hvordan er dere når det kommer til baksnakking?

Søndagstema - testosteron

Nå er det alt for lenge siden jeg har skrevet et søndagstema. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg har på en måte unngått det litt. Tror det har med inspirasjonen og tiden å gjøre. Uansett, nå har jeg hatt så mange rare ideer til akkurat dette innlegget at jeg må prøve å skrive det. Hvorfor jeg har gått rundt og tenkt på testosteron og gutter, det er en annen sak. Haha, men hele temaet har fasinert meg og gjort meg undrende i det siste. So lets have some testosterone fun!


Testosteron er guttenes kjønnshormon og testosteronet gjør at guttene kommer i puberteten og utvikler penis, kroppsmasse, kroppshår og dypere stemme. Testosteronet er også nødvendig for normal seksualfunksjon og ereksjon. Man kan vel understreke at testosteronet er et nyttig hormon, men av og til får det meg til å lure. Man kan vel ikke basere gutters oppførsel på det at de har masse testosteron i kroppen, men det er nok med på å avgjøre litt. Ta for eksempel en singel gutt ute på byen. Er han ikke på utkikk etter et langt og lykkelig forhold, kan du nesten banne på at dette testosteronet gjør at han er desperat etter et one night stand. Jenta kan være så søt hun bare vil, for gutten vil garantert noe annet når lysene på utestedet skrus på og det er på tide å gå hjem.. Det er nesten litt rart å tenke på at single jenter (ikke alle, men helt sikkert mange) går ut på byen i håp om å finne the one. Mens gutta er ute på byen i håp om å finne en jente som duger for ei natt. Haha, dette blir vel kanskje satt litt på spissen. Men dere skjønner essensen i det jeg skriver.


Det som fikk meg til å begynne å skrive dette innlegget var en høylytt guttegjeng på bussen som jeg sverger på at måtte være i puberteten. Det lyste testosteron på lang vei. Han ene hadde fått baksiden med hormoner og hadde ansiktet fult av acne, han andre hadde fått utdelt en god del veksthormon og det var tydelig at stemmen var i stemmeskifte. Han siste husker jeg ikke så mye av, men det var tydelig at han prøvde på sitt beste å være skikkelig kul. De satt rett foran meg, men jeg tror ikke passasjerene bak i bussen hadde problemer med å høre dem heller. Her var det snakk om hvem som kunne pumpe mest jern på trening, det var konkurranse om hvem som best kunne herme etter en fyr som de tydligvis gikk i klasse med og det var snakk om puling. Ja, sistnevnte var de veldig glad i å snakke om. Selv om han ene begynte å rødme litt da temaet kom opp.

For meg som satt bak var det bare underholdene å høre på. Men det fikk meg virkelig til å begynne å tenke litt. Hadde det vært en jentegjeng som satt foran meg hadde nok temaet heller vært sminke, gutter og litt baksnakking. De hadde hvisket til hverandre og fnist med et litt ondskapsfult smil. Det er helt klart at det er en forskjell på oss. Men det er vel kanskje en bra ting. Når vi snakker om forskjeller her, så kan vi ikke unngå å gå innpå temaet sex. I følge mine erfaringer så er gutter mer sexfikserte enn jenter. Så nettopp et program på NRK der de gikk rundt å spurte ulike par om hvor ofte de hadde sex. Det fikk meg til å trekke litt på smilebåndene da mannen i forholdet sa at han skulle nok helst ønske seg at de hadde sex fire ganger i uken og så svarer konen at en gang i uken, det må nå være mer enn nok! Haha, er det ikke typisk?


Kan tenke meg det må være frustrerende for gutten å "hele tiden" måtte be om sex. De skulle vel helst ønske seg at jentene kastet seg over dem og tok saken i egne hender. Dette testosteronet kan ikke være enkelt å leve med. Tenk deg det å tenke på sex hele tiden. Ikke det at jeg vet om de gjør det hele tiden, men slik jeg har forstått det er det mange som gjør det. Eller hva med den situasjonen der plutselig noe begynner å stige under buksa, uten at man helt kan forklare hvorfor. Det skal ikke være lett å være gutt heller. Eller for alt jeg vet, så digger de det. Det er vel kanskje litt spennende å gjemme porno (ja, jeg tror de fleste gutter ser på det) fra foreldre og kjærester. Eller det å tilfredstille seg selv hver kveld. Det minner meg på den første gangen jeg hørte en gutt snakke om onanering. Jeg var vel 14-15 og husker jeg fikk et lite hjerteinfarkt når han fyren buste ut med at "ja, selvfølgelig runket han hver kveld. Hvordan skulle han ellers få til å sove om kvelden?". Haha, tror jeg trygt kan si at jeg var i sjokk resten av kvelden.


Ja, så hvordan skal man avslutte et slikt innlegg? Jeg er litt usikker selv. Jeg må vel understreke at alt jeg har skrevet ovenfor trenger ikke å være faktabasert. Heller mer slik jeg tenker meg at ting er ut i fra det jeg selv har erfart, hørt andre snakke om fortelle meg og så videre. Men regner med dere forstår det. En ting er i alle fall sikkert og det er at gutter er flotte. Og jeg er glad for at jeg har min personlige armkrok å ligge i! 

Hva tenker dere rundt dette?
Gøy med søndagstema igjen? 

Søndagstema - pregnancy!

Forrige uke så var det en av dere som ville at jeg skulle skrive et søndagstema om graviditet. Hvordan man blir det og hva man kan gjøre for å unngå det. Jeg regner med de fleste vet hvordan man blir gravid, men det er ikke sikkert alle sammen vet at sæden kan overleve i opptil 5 dager inne i jenta og øke sjansen for graviditet. De sædcellene er noen luringer. For at man skal bli gravid er man avhengig av at jenta er befruktningsdyktig og har eggløsning. Eggløsningen kommer omtrent 14 dager før menstruasjonen, men man kan aldri være helt sikker på når man har den. Man er også avhengig av at sæden kommer fram til rett plass som er egglederen. Egglederen er et 11 cm langt rør som strekker seg fra eggstokkene og inn til livmoren. Hvis alt dette klaffer, kan man få en befruktet eggcelle som kan utvikle seg å bli til et foster. De første ukene etter befruktning er embryoet veldig sårbart og det kan ende i en spontan abort.



Det er en del man må passe på hvis man ikke ønsker å bli gravid, men samtidig er seksuelt aktiv. For det første kan man ha det i bakhodet at man aldri, og da mener jeg aldri skal hoppe av i svingen. Det kan komme noen sædceller ut før den store sædutløsningen og man kan ikke være sikker. Dessuten kan det være vanskelig å trekke seg ut i tide. Man kan vel si det så enkelt at man blir rivet med i øyeblikket. Jeg vet av noen tilfeller der hoppe av i svingen ikke har gått som planlagt og resultatet ble en baby. Så vi kan vel fint konstantere at dette ikke er en sikker metode.



Noe som er mer sikkert derimot er prevensjonsmidler. Her er mulighetene mange og bruker man dem rett kan man være ganske så sikre. Kondomer, p-piller, spiraler, p-ringer og p-stav. Har man en ONS (one night stand) kan det være lurt med kondom. Her må man ikke bare passe på å ikke bli gravid, men også beskytte seg mot kjønnssykdommer. Uansett om gutten/jenta sier han/hun er clean, kan man aldri være helt sikker. Og da er det bedre å passe litt ekstra på. Det eneste problemet med kondom er vel at mange ikke liker å bruke det, siden det kan gjøre samleiet mindre følsomt og man mister litt av nærheten. Så jeg kan forstå den at noen kanskje velger å droppe kondomen, selv om man absolutt ikke burde gjøre det hvis man ikke er sikker.



Selv har jeg blitt "foret" med t-skje om at beskyttelse mot kjønnssykdommer og graviditet er viktig. Jeg tror ikke mine foreldre ville at jeg skulle ende opp som en single mum som 16-åring og de har dermed vært veldig bevisste på dette. Det at de begge er leger gjør ikke saken bedre, og jeg har blitt immun mot awkwarde samtaleemner om sex og alt det der. Men det ser jeg egentlig på som en bra ting. Jeg er glad for at jeg har blitt lært opp til å være forsiktig. De guttene jeg har flørtet med er kanskje ikke like fornøyde når jeg forlanger bevis på at det er fri for alt som heter herpes og klamydia. Hehe, om det er en ting jeg kan si om meg selv så må det være at jeg ikke er lett på tråden. Selv om kanskje det blonde håret og sminken skulle tilsi noe annet. Håper bare at alle dere som leser bloggen og ikke har foreldre som maser om beskyttelse og kjønnssykdommer kan lære noe av meg. Det er mye kulere (syns jeg) å være forsiktig og passe på at man ikke får en kløende sykdom der nede eller blir gravid når man ikke ønsker det.



Hva tenker dere om dette?

 

søndagstema - mistakes

Jeg har tatt mange feil valg opp gjennom tida. For eksempel da jeg var 14 og hadde knallrosa øyenskygge helt opp til øyenbrynene, eller da jeg ble litt gamlere og trodde det var meningen og pudre solpudder i hele ansiktet og ikke bare i kinnene. For ikke å snakke om den gangen jeg gikk rundt med neonfarga tullskjørt stylet sammen med en knallblå topp og grønne sandaler. Men hvem gjør vel ikke sånt? Tror de fleste har tatt noen dumme valg i løpet av livet. Noen feiltakelser er av mindre betydning og man kan se tilbake på dem å le, andre igjen er kanskje mer alvorlig. Men sistnevnte er med på å forme hvem vi er, så de er vel nødvenige de også.

Det første som popper opp i hodet mitt når jeg tenker på ordet mistake, er en hendelse fra 2007. Det var dagen før vi reiste til USA på ferie og Oda og jeg hadde planlagt en jentedag med lakking av tånegler, barbering av legger, ansiktsmaske og alt det der. Jeg trenger vel ikke å si stort mer enn at jeg klarte å ødelegge det hele på grunn av en gutt. Jeg fikk en melding om å møte en fyr i Trondheim. På den tiden var vi litt på fløtern, så jeg kunne da selvfølgelig ikke gå glipp av dette. Jeg fikk en kompis til å kjøre meg inn til Trondheim, og en annen en til å kjøre meg hjem igjen. Klokka 11 kom jeg hjem, og der satt det en stykk lillesøster og ventet på meg. Jeg får helt vondt i magen av å tenke på det. Hvordan kunne jeg velge så feil? Beklager på det dypeste søte Oda, hadde det samme hendt igjen hadde jeg valgt deg anytime! Men man trenger vel å ta noen slike dumme valg, for å skjønne hva som virkelig betyr noe og lære av konsekvensene. Det har i alle fall jeg gjort.

Husker også en hendelse hvor det var en person som absolutt ikke var bra for meg. Til tross for dette klarte jeg ikke å holde han unna livet mitt og det hjalp ikke hva vennene og foreldrenen mine fortalte meg. Jeg husker jeg var fast bestemt på at jeg hadde rett, og at de ikke forsto situasjonen slik som jeg gjorde. Hva jeg tenkte på da, vet jeg ikke. Den dag i dag klarer jeg å se at det hele absolutt ikke var bra for meg. Psykisk nedbrytning og sjalusi er ikke akkurat en god kombinasjon. Og det hendte ofte at jeg gråt meg i søvn på grunn av en meningsløs krangel. Når jeg ser tilbake på det tenker jeg at det var dumt at det skjedde, men samtidig er jeg litt glad for å ha vært igjennom det. Nå er jeg en erfaring rikere, og hvis jeg havner i samme situasjon senere i livet vil jeg forhåpentligvis takle det bedre. Det jeg prøver å si er at selv om man tar noen dumme valg, kan de være bra for deg også. Da har man lært, og det viktigste er at man fikk prøve og feile selv.

Hva fremtiden min vil bringe vet jeg ikke, men jeg har nok enda igjen noen år med prøving og feiling. Får bare håpe at i de situasjonene hvor det virkelig gjelder, så klarer jeg å velge rett.

Har dere tatt noen "feil" valg opp gjennom tida?

Søndagstema - how to get over a guy

Det er søndag, og på tide med et nytt tema. Jeg har kjæresten liggende "sovende" ved siden av meg, mens jeg skal prøve å være litt kreative for dere. Kanskje ikke det beste tema å skrive om, mens min kjære ligger i armkroken, men siden jeg fikk en liten request forrige uke, skal jeg prøve å skrive noe fornuftig om hvordan man skal klare å komme over en gutt! Da jeg spurte om Daniel sine meninger i sted om hvordan han ville komme over en jente sa han bare. "Det er da lett. Man bare setter seg over og kommer!" Hahah! Huff, jeg dør..

Jeg regner med de fleste reagerer forskjellige når det kommer til et brudd. Og hvordan man reagerer er vel avhengig av hvilket type brudd det er snakk om. Har man vært sammen i over flere år, er det vel vanskeligere å komme over noen enn om man har vært sammen i en liten måned. Uansett lengde på forholdet og hvordan det hele skjedde så er en ting sikkert. Og det er at det å ha kjærlighetssorg er noe dritt! Når jeg tenker tilbake selv på da jeg selv var mindre, husker jeg at det føltes ut som verdens undergang hvis gutten du likte ikke likte deg tilbake. Man føler seg også så sårbar når man gir bort hjerte sitt, og så får man et knust hjerte tilbake.



Det finnes utrolig mange ting man kan gjøre for å prøve å glemme. Jeg husker en gang jeg og Borghild dro på en badestrand for at jeg skulle komme over gutten jeg likte og som dessverre ikke viste de samme følelsene tilbake. Vi hadde med oss en liste hvor vi hadde skrevet ned negative ting og ting jeg ikke likte med han. For hvert punkt på listen så måtte vi gå et skritt ut i det iskalde vannet og tilslutt hadde vi vann langt opp mot magen. Idéen var at for hver gang jeg nå skulle finne på å tenke på han, skulle jeg forbinde det hele med det iskalde vannet og glemme han lettere. Om det funket? Joda, jeg tror det hjalp litt på, og den dag i dag må jeg nesten bare le litt for at jeg følte at hele verden hadde gått i tusen knas.



Så, hva skal man da gjøre om man har fått kjærlighetssorg, hjerte sitt knust eller blitt dumpet på den verst tenkelige måten? Det er vel egentlig ganske opp til hver enkelt og hva som fungerer for dem, men jeg tror det finnes noen punkter som kan hjelpe oss alle. Det viktigste i begynnelsen er å prøve å akseptere det som har skjedd. Innrøm for deg selv at det er virkelig slutt og gråt så mye at du kunne fylt opp en vaskebøtte. Jeg tror ikke det er lurt å holde følelsene inne, og tenke at jeg skal i alle fall ikke ofre en tåre for deg. Det er sunt å gråte og synes synd på seg selv. Bare ikke la det pågå i flere uker og måneder. Få også venninner til å komme over og snakk mye "dritt" om han slik at du føler deg litt bedre i et sekund eller to. Spise masse is og le av de dumme uvanene hans kan vel også hjelpe litt på. Husker jeg og Torunn planla og lage en pappfigur en gang som vi skulle kjøre over med en gressklipper! Haha, man kan si at han gutten ikke haddet behandlet en av oss så særlig bra. Vi ler i alle fall masse av ideen våres i dag.



Etter at de første dagene er over og man begynner å komme tilbake til hverdagen og savnet begynner å trå inn, tror jeg det er viktig å finne noe å holde seg opptatt med. Det er ikke til å unngå at tankene dine vil vandre til å tenke på han hvis man kjeder seg, og da må man ha noe som kan okkuperer tankene. Kanskje det hjelper å jobbe ekstra mye, være med venner 24/7, finne seg en ny hobby eller et eller annet. Selv ville jeg nok brukt litt tid på å redekorere leiligheten og kvitte meg (gjemme unna) ting, dufter, klær og så videre som minner meg om ham. Og den største okkupasjonen man kan finne seg er en rebound guy! Det høres litt forferdelig ut at man skal hoppe fra det ene forholdet til det neste, men det fungerer faktisk å få litt oppmerksomhet fra andre gutter. En gutt som kanskje får deg til å le og smile igjen, og som kan fortelle deg at han syns du er vakker er et pluss i slike sammenhenger. Dette skal ikke være et nytt og seriøst forhold, men bare noe som kan få tankene dine over på noe annet.



Jeg er som sagt ikke noen ekspert på dette område, men håper jeg har klart å komme med noe fornuftig og kanskje noen morsomme ideer. Det viktigste er vel å gi det hele tid. Går det lang nok tid, så vil man se lysere på verden og glemme de koselige stundene man trodde at man ikke kunne leve uten.

Hva tenker dere om dette?
Har dere noen andre tips å komme med? 

Søndagstema - she's taken

Da begynner det vel å bli en stund siden sist søndagstema, men nå er eksamen over og jeg har absolutt ikke noen unnskyldning til å ikke holde det jeg lover. Har vært noen hektiske helger i det siste, men nå er jeg free as the bird. Da jeg ikke fikk til å sove i går lå jeg og tenkte litt på hvilket tema jeg kunne skrive om, og plutselig kom det over meg at jeg skulle skrive om gutter som prøver å kapre en jente som allerede er i et forhold. Føler selv at jeg har opplevd en del rare ting her og da kan det vel være litt godt å få luftet tankene.

Det er vel ikke til å stikke under en stol at jeg er veldig glad i oppmerksomhet, både fra familie venner og det motsatte kjønn. Og som regel bruker jeg å få min dose med oppmerksomhet, men i det sekundet man lover troskap og ærlighet til en annen person, vil noe av den oppmerksomheten man vanligvis bruker å få naturligvis forsvinne litt. Hver gang jeg har gått inn i et offentlig forhold på facebook har det vært med et lite stikk i hjertet for da visste jeg at de dagligdagse, og kanskje litt cheesy kommentarene om hvor fin og flott jeg var ville forsvinne. Noe som egentlig bare er sunt tror jeg. Får det er viktig at man holder seg ned på jorda og ikke lever i troen på at man selv er problemfri. Uansett, hensikten med den lange innledningen her er at det er ikke bestandig dette som skjer! 50 % av guttene fortsetter å fore deg med litt på kanten kommentarer til tross for at man har gjort det offentlig at man har gått inn i et forhold. Og da lurer jeg, hva er det som får gutter til å oppføre seg sånn?



Man skulle tro at når man har ofret singellivet for en spesiell gutt, så skulle resten av gutteflokken akseptere dette og finne et nytt bytte. Men slik er det ikke bestandig. Jeg husker en gang for en stund tilbake siden er fyr som absolutt ikke brydde seg det grann om at jeg hadde kjæreste. Situasjonen var så ubehagelig for meg at jeg rett og slett ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Skulle jeg le, gråte eller springe min vei. Jeg valgte sistnevnte, men i dag så tenker jeg at jeg heller skulle satt han på sin plass. Hehe, det får bli neste gang tenker jeg. Uansett, hva er det som gjør at noen gutter oppfører seg slik? Er det mer spennende at dama er taken, uoppnåelig og opptatt? Eller bryr de seg rett og slett ikke om konsekvensene? Man kan vel bare gruble fram og tilbake. Jeg vet i alle fall at jeg aldri ville prøvd meg på en gutt som var i et forhold. Det er no go.



En annen ting som jeg også stusser over er guttene som vet at man er i et forhold, men bevisst velger å ignorere at man har fått det meg seg og fortsetter som før akkurat som ingenting har skjedd. Eller de guttene man absolutt ikke kjenner og som sender deg en pervers og uappetittlig facebook-chat-melding og tror de er kongen på haugen. Det er kanskje ikke bedre med dem som forteller deg at de venter på deg visst det blir slutt en gang i fremtiden.



Forresten, Jenny kom nettopp her på besøk og så spurte jeg henne om hva hun trodde om hvorfor gutter prøver seg på jenter som er opptatt og hun ga meg et rett fram svar man ikke kan unngå å like. "De gjør det fordi de vil bli sammen med jenta vel!" En fin konklusjon på dagens tema.

Hva tenker dere om dette? Opplevd noe lignende?

Søndagstema - røyk

Heisann dere! Dagens søndagstema blir gjennomført på en litt annerledes måte. Jeg tenkte det kunne være gøy å diskutere et tema på video, i stedet for å bare skrive om det. Videoen ble i alle fall lang, og det til tross for at jeg kuttet ut en god del. Når det kommer til røyking så har jeg så mye på hjertet at det liksom aldri helt vil ta slutt. Hva jeg har på hjertet får dere høre under her. Håper ikke noen føler seg truffet, for jeg er ikke akkurat snill når det kommer til denne røyken. Men det er fordi jeg har så mye i mot det! Så beklager hvis noen blir irritert for det jeg har å si. Hehe, anywho-how.. Snurr film: 


Hva tenker dere rundt røyk?
Skal jeg fortsette å diskutere søndagstema på film? Eller skal jeg fortsette å skrive? 

søndagstema - my brothers friends

Nå begynner det å bli en stund siden sist søndagstema. Det går litt i bølger dette her. Noen søndager er det og andre ikke. Grunnen er vel rett og slett tid. De helgene jeg er bortreist eller har besøk strekker det som regel ikke til å bruke 2-3 timer på et innlegg. Og så er det ikke bestandig jeg har et tema å komme med. Har holdt på siden i høst nå, så begynner å bli litt mindre tema å velge mellom. Men i dag har jeg i alle fall en ide, og det er det uungåelige tema, storebrors kjekke guttevenner! Alle de som har en storebror kan vel kjenne seg igjen i det at storebror har kjekke guttevenner og for en jente er det veldig lett å bli betatt av dem alle sammen. De er eldre, kule og massevis av livserfaring. Hvis man ikke har en storebror selv så gjelder vel det samme prinsippet for venninen din sin storebror. Han har sikkert like kjekke kompiser som du og vennina di kan fnise over.

Det første tilfellet jeg husker er fra da jeg var så lita at pappa fortsatt pusset tennene mine og vasket meg for kvelden. Hver gang pleide han å synge tordivelen og flua for meg, bare bytte ut navnet mitt med en av kompisene til storebror. Jeg husker jeg syns det var så gøy, for han kompisen var så.. Ja, jeg vet ikke hva mini-meg syns om han egentlig. Husker bare jeg smilte og lo, men samtidig syns det var superflaut siden pappa hadde ferska min lille forelskelse. Neste gang det skjedde var det mer "alvorlig". Jeg hadde blitt fjortis og var superbetatt av Krizzo som han ble kalt på den tiden. Haha, jeg dør litt innvendig når jeg tenker på det nå. Husker vi skrev koz og klemz på msn til hverandre. Han kjøpte meg både bursdagsgave og Valentinesgave og jeg fikk bestandig sitte på fange når har var på besøk hos storebror. Husker jeg var så stolt for at en kompisen av broren min hadde gitt meg oppmerksomhet. Der og da kunne det vel ikke ha blitt bedre.

// Slik så jeg faktisk ut da jeg og Krizzo var på fløtern. Haha, jeg hadde kreppa hår. KREPPA! Ikke spør hva jeg har på meg og hvorfor det oser neonrosa av armene og ørene mine. Men rommet til storebror, der klarte jeg å komme meg inn alikevel! (ps jeg er fjorten år her. Just sayin)

Neste gang var det vel ikke en like heldig hendelse. Jeg var betatt, men den kjekke kompisen så vel bare på meg som en lita lillesøster. Ble i alle fall ikke noe dans på røde roser her. Selv trodde jeg at jeg holdt hele denne lille betattheten helt for meg selv. Men da jeg møtte på samme person en god del år senere, kunne han fint fortelle meg at han hadde forstått hele greia. "Du var jo så forelsket i meg når du var mindre Hanna! hahah". Selv benektet jeg det hele og smilte lurt. Jeg kan vel ikke noe for hva alle hormonene i ungdomsskoletida fikk meg til å gjøre.

//How could he resist me? Haha, frøken 16åring.

Tror jeg har kommet med nok eksempler nå, selv om det faktisk er enda flere å ta av. Husker jeg og Borghild laget ringetoner om Ta-ram-tam-tam i trappeoppgangen på videregående og jeg og Tone som sang kjærlighetssanger fra Grease CDen min til min utkårete som satt på naborommet og spilte data sammen med de andre gutta. Lurer på om han noen gang skjønte at det var til ham. Hvorfor man så lett blir betatt av storebror sine venner vet jeg ikke, men jeg kan i alle fall skrive under på at det skjer. Det er vel noe med at storebror er en trygg person, og da blir vennene hans automatisk godkjent de og. Og når man er liten og ikke gammel nok til å dra på fest, og syns guttene i klassen er superkjedelige, hvor skal man ellers finne gutter å forelske seg i da? Da er storebror sitt gutterom, som er fylt opp med eldre gutter, en gylden mulighet man ikke kan la være å fristes av.

// Ta-ram-tam-tam og meg. Jøye meg, det er lenge siden..

Har noen av dere vært betatt av storebror sine kompiser?

søndagstema - cruelness

Siden forrige søndagstema handlet om nei-mennesker, tenkte jeg at jeg kunne fortsette på den samme vibben og skrive om hvor ondskapsfulle barn kan være. Jeg begynte å tenke på en hendelse på grunn av at jeg og Ingvild snakket om islam, og i dagene etter på har jeg bare kommet på flere fæle barndomsminner. Ja, dette innlegget skal handle om barn som er slemme mot andre barn. Når jeg tenker tilbake så føler jeg at jeg hadde en fin oppvekst, men når jeg tenker meg ekstra nøye om så kommer plutselig de dårlige minnene tilbake også. Barn altså, de kan kunsten å såre andre. Noen hendelser vil jeg kategorisere som mobbing, mens de fleste var vel bare a weakness of cruelness. Er ikke på noen måte meningen å henge ut noen, må bare få ut tankene mine og ta et lite oppgjør med fortiden!


Det første som popper opp er en kanskje uskyldig hendelse i sandkassen. Jeg husker i alle fall jeg ikke turde å fortelle det til noen, i frykt for at ingen skulle tro meg. Jeg gikk vel i 2. klasse eller noe, hadde nettopp begynt på barneskolen (kullet mitt hoppet over første klasse) og var lykkelig og fornøyd med bøtta og spaden min. Plutselig kommer det to jenter bort til meg. De står og stirrer og ler litt og så kommer hun ene bort og putter sølevann mikset med sann i munnen min. Jeg kjenner enda smaken av sandkornene, og selv om jeg bare var 7 år da det skjedde, har det ikke klart å gå ut av minnet mitt enda.


Det neste dårlige minnet jeg har er fra 5. klassen. Vi hadde nettopp begynt og skulle på skoletur med hele storskolegården. Noe som innebærte at sjette og sjuende også skulle være med. Vi skulle gå til en demning, fange rompetroll og se på småkryp, og jeg var ubevisst om hva som snart skulle komme til å skje. Da jeg nesten var framme til demningen kommer det noen rappkjefta gutter bort til meg og begynner å rope "Haha, Sjur er blitt jente". "Hallo, Sjur. Hvorfor har du kledd deg ut som ei jente?" "Haha, hvem er det som kaller ungen sin Sjur?!" og sånn holdt det på. Jeg var lita, ubevisst og forstod ikke hvorfor noen skulle ha noe i mot broren min. Hvorfor skulle det gå utover meg? Hvorfor må unger være så ondskapsfulle og slemme? Jeg håper de som gjorde dette mot meg, leser dette og angrer seg bittert! Med tanke på hvor liten jeg var, kunne vel ikke noe værre ha skjedd. Jeg hadde ingen sjangs til å forsvare meg selv, heve meg over det.. Det stikker enda i hjertet mitt når jeg tenker på det.



Det neste jeg husker er vel en litt mildere historie, men den var sannelig ikke noe gøy den heller. Jeg var sammen med en gutt i klassen min og til bursdag eller jul hadde jeg gitt han et sølv smykke med et halvhjerte på, og så hadde jeg andre halvdelen selv. Hehe, blir vel ikke mer cheesy enn det. Uansett, han fikk også en brent CD av Westlife CDen jeg hadde fått av pappa. På CD-coveret hadde pappa printet ut bilder av meg og limt på. Så var det en dag vi var ute og lekte i friminuttet og jeg kjenner noen pikke meg på ryggen. Jeg snur meg og der stod min daværende kjæreste. Han strakte fram armen og sa "her får du det tilbake!" I hånden lå halv-hjerte-smykket og CDen hadde han skrapt i stykker bildene av meg slik at det bare var noen rester igjen. Husker jeg var i sjokk. Hva hadde jeg gjort galt, og hva var pointet med å ødelegge CDen også? Nei, blir ikke klok på det når jeg tenker på det den gang i dag heller. Noen gutter er vel bare slemmere enn andre..


Hadde også tenkt å fortelle om den gangen ei jente i klassen kom bort til meg bare for å kalle meg hjerteløs, men det får bli en annen gang. Tror dette innlegget har nok av situasjoner å ta av. Det er rart å tenke på, for jeg føler ikke oppveksten min har vært fæl på noen som helst måte. Men når jeg tenker nøye tilbake har jeg fått opplevd min del av nedgang jeg også. Det er vel få som lever et liv som er dans på roser. Men jeg skulle bare ønske barn slapp å oppleve slike hendelser som beskrevet ovenfor. Det er helt sikker mange barn der ute som opplever mye verre ting enn meg og mye hyppigere. Og det gjør meg lei meg av å tenke på. Akkurat nå håper jeg bare gjerningsmennene og kvinnene bak mine dårlige minner får et lite stikk av dårlig samvittighet.


Har dere opplevd noe av det samme som barn?

Søndagstema - bad people

Hei og hopp! Haha, for en intro. Føler meg som tigergutt eller noe. Eller han ville vel sagt "who ho ho hoo! HDPB. Ha det på badet". Hehe, nå blir det litt for mye mimring til alle de timene jeg og Oda brukte foran TVen da vi var små for å se Ole Brum. Uansett, tenkte det var på tide med et nytt søndagstema nå. Hadde egentlig planer om å skrive det forrige uke, men så rakk jeg det ikke siden jeg var i Stavanger. Men da kommer jeg bare sterkere tilbake i dag.


Dagens tema er mennesker som ikke er bra for deg. Fikk litt inspirasjon da jeg leste Ulrikke Lund sine innlegg om å kutte ut mennesker som skaper negativitet i livet ditt. Og jeg er helt enig i det hun skriver. Problemet er bare at det er veldig vanskelig å kutte ut de dårlige vanene. Det var ikke før jeg leste det innlegget at jeg begynte å tenke over hvilke mennesker jeg har i livet mitt. De fleste vennene mine er godhjertet og jeg er ganske så sikker på at de vil meg det beste her i livet. Men jeg har noen som jeg ikke helt skjønner meg på. Noen som bestandig har litt tvilsomme moraler, bryter avtaler, glemmer deg. Ja, ikke akkurat beskrivelsen på en god venn.


Det som forundrer meg er at jeg har holdt ut med slike personer så lenge. Mennesker som egentlig ikke bryr seg om meg og som lyger for å fremme sitt eget rykte. Ta bare det å bryte en avtale. Hvis ikke man har en ekstremt god grunn, så burde man ikke bryte en avtale sånn uten videre. Vet ikke om dere husker at jeg for noen uker siden skrev at jeg var så irritert på en fyr som hadde skuffet meg. Han hadde bare latt meg stå der og vente i kulden, gitt faen i at vi hadde en avtale, og kom med den dummeste unnskyldningen jeg noen gang hadde hørt. Hvorfor han gjorde det vet jeg ikke, men jeg har mine mistanker. Jeg fikk i alle fall følelsen av at han ikke gadd, og dermed fant på en tragisk unnskyldning for å slippe unna. Jeg kjenner jeg blir irritert bare jeg tenker på det. Men etter at vennskapet vårt har vært som dette i mange år nå er jeg rett og slett lei. Nå er det jeg som ikke gidder noe mer! Nok for være nok. Lyver man og bryter nok avtaler vil det tilslutt slå tilbake på deg! Så når personen i etterkant prøver å være hyggelig, sende meldinger og late som ingenting har skjedd. Da gidder jeg ikke å bry meg! Som Ulrikke Lund sa. "Kjenner du noen som stadig er et stikk i hjertet ditt, hvorfor omgås du de? Det er til syvende og sist ditt eget ansvar." Og det er akkurat det jeg har tenkt å gjøre. Skygge unna nei-mennesker og heller fokusere på de som bringer glede inn i livet mitt!



Meningen med dette innlegget var altså å fremme budskapet til frøken Lund om å ta ansvar i ditt eget liv. Selv om det er enkelt å holde seg til de dårlige vanene, burde man gjøre noe med det hvis disse personene er kilden til negativiteten, irritasjonen og sinnheten i ditt eget liv. Jeg har så mange ganger ville kastet telefonen i veggen etter enda en avtale som ble brutt, etter at jeg en gang til fikk servert en løgn, etter alle de vonde ordene. Men av en eller annen dum grunn klarer de å snike seg inn i livet ditt igjen. De kommer med en unnskyldning, og vips så er man tilbake der man begynte. 


Jeg skal i alle fall nå bli flinkere til unngå slike mennesker. De er bare kilden til irritasjon og bekymringer uansett og kanskje en gang i blant kan de lage litt interessant drama. Nei, det er nok best å styre unna!

Sliter dere med nei-mennesker i livet deres?


Søndagstema - kjønnssykdommer

Klamydia smitter over 15-20.000 nordmenn årlig og med herpes er det ikke så rent lite smittetilfeller der heller.. (mellom 20-40% i aldersgruppen 20-40 år er smittet) De fleste vet ikke en gang at de er smittet med klamydia, siden symptomene kan være så beskjedne i mange tilfeller. Tenkt deg å gå rundt med en bakterie i underlivet, og så vet man ikke en gang at man er smittet. Det vil man ikke ha noe av. Dessuten kan ubehandlet klamydia gi komplikasjoner som betennelse i eggstokkene hos kvinner og det kan igjen føre til sterilitet! Tenk deg det at man kanskje mister muligheten til å få barn, bare fordi man var redd for å teste seg. Kjønnssykdommer er noe herk, og jeg føler det er litt viktig å belyse temaet!


Klamydia, HPV (kjønnsvorter) og herpes er de vanligste kjønnssykdommene i Norge. Klamydia er en bakterie som gir en infeksjon i underlivet. Dette kan merkes med svie ved vannlating, utfloden kan forandre farge og man kan få underlivssmerter og feber. Hos de aller fleste merker man ikke symptomer i det hele tatt. Behandling er en enkel antibiotikakur og den er gratis! Herpes er et virus som gir sår som etter hvert blir skorpebelagt, svie og smerte. Har man først fått herpes blir man aldri kvitt det. Da er det deg og herpesen til døden skiller dere ad. Det finnes altså ikke noen behandling for å bli kvitt viruset, men man kan ta en smertelindrende behandling. HPV er et virus det finnes mange ulike typer av. Noen gir kjønnsvorter, andre ingen symptomer og to typer kan lede til livmorhalskreft.

Blir du litt satt ut over alt jeg sier? Bra! For en kjønnssykdom er virkelig noe man aktiv bør prøve å unngå. Hva kan man da gjøre for å unngå dette? Eller hvordan merker man i det hele tatt at man har det? Tricky questions, som jeg skal prøve å besvare.


For det første tror jeg det er kjempeviktig å ikke la flauheten styre deg. Jeg skjønner godt det kan være megaflaut å gå til legen sin å be om en klamydiatest, herpessjekk eller what ever. Men man må bare prøve å komme over denne støyten, for man vil vel ikke tenke om 10 år når man har blitt steril. "Enn hvis jeg bare hadde testet meg den gangen." Legen er uansett kjempevant til disse "flaue" situasjonene, og for han/hun er det ikke ubehagelig at man kommer for å teste seg. De er der jo for å hjelpe.

Så ikke sitt i sofaen å gruble om du skal dra til legen eller ikke. Har du byttet seksuellpartner, eller du begynner å få en liten mistanke om at noe muffins foregår der nede, så anbefaler jeg og ta en sjekk. Just in case. Man kan aldri være helt sikker på partneren eller seg selv.

En annen ting som er viktig er å snakke åpent med partneren sin. Ikke bare kjør på med sex første daten, men ta deg tid til å bli kjent og vær åpen om muligheten for å få en kjønnssykdom. Å teste seg før man inngår et nytt forhold is the key, eller bruk kondom som beskyttelse. Da vet man at man er på den sikre siden, og man slipper alt det styret som eventuelt kan komme etter på.

Men tro meg. Jeg vet at dette ikke er bare-bare. Det er ikke meningen at jeg skal sitte her å gi en skjennepreken eller noe sånt. Men jeg prøver kanskje å skremme litt, sånn at man skal skjønne hvor viktig dette er. For jo flere som får øynene opp, jo lettere blir det å unngå spredning! For noen av dere er kanskje ikke dette med samleie og kjønnssykdommer en realitet en gang. Men da håper jeg at når det en gang kommer så langt så har dere min stemme i hodet, og tenker dere om to ganger.


Hva tenker dere rundt dette?
Er det noen spørsmål rundt tema, så er det bare å spørre. 

søndagstema - kjærlighet

Kjærlighet. Vi hadde ikke klart oss uten selv om det kan drive oss til vanvidd noen ganger. Selv er jeg helt avhengig av kjærlighet. Husker da jeg var mindre og drømte om rikdom og berømmelse. Da tenkte jeg hele tiden at om det ikke skjedde hadde det ikke noen ting å si, bare jeg fant ekte kjærlighet. Og det tror jeg gjelder for meg i dag også. Spiller ingen rolle hvilken jobb jeg får, hvor jeg bor eller om jeg er rik eller ei. Det viktigste er at jeg har funnet kjærligheten. Da tror jeg at jeg skal gå igjennom livet lykkelig. Ingen vesker i verden kan veie opp for kjærlige blikk og kleine dårlig-ånde-kyss om morgenen!



Selv om kjærlighet alltid vil være det samme, har måten å uttrykke det på forandret deg gjennom tidene. Da bestemor var ung rodde bestefar i all slags vær over til der bestemor bodde bare for å være sammen med henne. Det fantes ikke vei, så båten var det eneste alternative. De kunne kanskje ta seg en dans sammen på dansegulvet, og da jeg spurte henne om kyssing ble det helt stilt. Litt knis og fnis fra bestemor sin side og så sier hun det at "nei det har jeg glemt, kjære deg". Ikke det at jeg tror på henne, men på begynnelsen av 1900-tallet hadde nok kysset en helt annen betydning enn det har i dag! 


Sammenlignet med bestemor har måten man bruker for å fange oppmerksomheten til det motsatte kjønn forandret seg litt. Bestefar rodde land og strand for å være sammen med sin utkårete, mens jeg sendte en uskyldig klassevenninne bort til gutten jeg likte og tvingte henne til å spørre om han ikke ville være sammen med meg. Det var friminutt i femte klasse og alt kunne skje. Selv sto jeg i en krok sammen med resten av venninnegjengen og ventet på det skjebnesvangere svaret. "Ja," sa hun. "Han svarte JAA!". Jeg hadde vel aldri vært som lettet som jeg var den gangen. Dette måtte være kjærlighet.



I går derimot forstod jeg hvor langt teknologien egentlig har kommet. Min kjære, søte tremening kunne fortelle meg at hun hadde fått seg kjæreste. Jeg hopper i taket av spenning og sier at hun må fortelle meg alt. Sendte dere lapper på skolen? Fikk du venninna di til å spørre for deg? Eller hvordan skjedde det egentlig. Da ser hun litt dumt på meg, og sier. "Hanna... Vi ble sammen på mail så klart!" Litt paff må jeg innrømme at jeg ble. Så kunne hun fortelle meg at de skypet hver fredag i mange timer og at de hadde sendt 63 meldinger til hverandre.

At tiden har forandret seg på 93 år, det kan jeg i alle fall skrive under på.

Kjærlighet kommer vel i alle typer og fasonger, og at de fleste av oss ikke kan klare oss uten den er helt sikkert. Vi streber etter å finne den rette i frykt for å tilbringe resten av livet alene. Men hvem er egentlig den rette? Det er et godt spørsmål. Hvordan vet man hvordan kjærlighet følels ut? Er standaren slik vi ser det på film hvor de lever lykkelig i alle sine dager? Finnes det en soulmate der ute som bare er for meg? Og hvorfor kan ikke alle de romantiske øyeblikkene jeg opplever ha romantisk soundtrack i bakgrunnen? Hehe, jeg tror ikke jeg blir helt klok på denne kjærligheten. Men jeg vet at jeg er en liten håpløs romantiker, selv om det skal litt til før jeg innrømmer det. Er vel redd for å bli skuffet hvis jeg finner ut at det jeg håper på egentlig ikke finnes. 

Hva tenker dere om kjærlighet?

Søndagstema - skuffelse

Dere vet den følelsen man får når man har brukt timesvis på å gjøre noe hyggelig for noen andre, og når man endelig kommer til stykke, gleder seg til å se reaksjonen og sitter med et håp om at dette skal bli vidunderlig. Så får man ingen reaksjon fra motparten. Personen bryr seg kanskje ikke på samme måte som du gjør, ser ikke det morsomme i det, eller tenker kanskje rett og slett annerledes enn det du gjør. Den følelsen man sitter igjen med da, skuffelse, er noe av det kjipeste jeg vet.



Selv er jeg ikke noe bedre. Vet at jeg har skuffet andre før. Den gangen jeg ditchet en spadag med en person jeg bryr meg mye om, for å dra på en meningsløs date som bare endte i et eventyr som ikke hadde noe happy ending. Det er en dag jeg angrer litt på. Å komme hjem å vite at jeg hadde skuffet noen, bare så jeg kunne få å være sammen med en gutt, var ikke en spesielt morsom følelse. Men om ikke noe godt kom ut av det den gangen, vet jeg at jeg selv har lært noe av det nå. Man må ikke ta andres følelser for gitt, og ikke fokuser for mye på seg selv. Kommer som regel ikke noe godt ut av det.

Selv føler jeg at jeg har opplevd en god del skuffelse. Kanskje ikke av den alvorlige typen, hvis man kan kategorisere det inn i grad av skuffelse, men en type som ikke er noe gøy å oppleve. Har blitt skuffet av venner, gutter, familie og fremmede. Men det er vel ikke så mye man kan gjøre med det. Det er vel en del av det å være menneske. Det å ha muligheten til å skuffe noen andre.

Grunnen til at jeg skriver alt dette her er vel for å få ut en del av meg selv, som jeg føler har vært litt innestengt. Hvor lenge vil jeg ikke si så mye om. Men det kan være alt fra uker, måneder, år til timer, minutter, sekunder. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få det ut heller. Vet bare at jeg føler meg ganske skuffet. Hvordan det ble sånn, vet jeg ikke. Verden er merkelig. Jeg vil så gjerne ha svar på hvorfor alt blir sånn det blir, men av og til må man vel bare nøye seg med det å ikke vite. Det å være skuffet forandrer i alle fall en god del. Jeg har lyst til å skrike, men holder alt inne i meg. Jeg har lyst til å være sint, men putter på et ytre smil og later som ingenting. Det verste er når jeg skal prøve å være sint, men så får personen meg til å smile og da er jeg solgt. Da er det som om jeg glemmer hele greia. Hvorfor jeg gjør dette. Det er et godt spørsmål. Men jeg vil vel ikke være en skuffelse for noen andre.


Hvorfor jeg skriver alt dette vet jeg ikke. Men på en måte er det litt godt å få det ut av systemet. Kanskje det får meg til å tenke på ting på en helt annen måte og jeg finner en løsning på det jeg lurer på. En ting er i alle fall sikkert og det er at jeg er lei av at mennesker skuffer meg. Kanskje jeg burde bli klarer på å si i fra hva jeg egentlig vil. Vi får se hva det blir til tilslutt. Man kommer i alle fall ingen vei hvis man ikke tar saken i egne hender, og prøver å fikse det som er feil.



Blitt skuffet av noen i det siste?

Søndagstema - inspirasjon

Yo søtinger, eller jo som Jan Eggum sa da han skulle synge Vinni's Tomorrow. Haha, så sykt bra! Anyways, har dere hatt en fin søndag så langt? Jeg har lest til eksamen, øvd enda mer og den siste timen har jeg brukt på å måke snø sammen med naboen min siden mamma og pappa er på ferie i La Manga. Jeg trudde virkelig ikke jeg skulle bruke kvelden på å måke snø, men faktisk så var det ganske oppkvikkende å få litt frisk luft og tenke på noe annet enn denne eksamen. Tærne mine er kalde som istapper da, så tror resten av kvelden skal tilbringes under et ullteppe!

Uansett, greia med dette innlegget var å få ny input på hva jeg skal skrive om på søndagstemaene fremover. I dag har jeg ikke hatt tid til å tenke på noe annet enn skole, og lista mi med ideer har gått mot slutten. Har jo holdt på å skrive om ulike tema siden i høst. Så ikke rart jeg begynner å gå tom litt for ideer. Så det er her dere kommer inn. Legg igjen en kommentar om noe dere vil jeg skal skrive om på søndagstemaene fremover og så skal jeg klare å finne på noe fornuftig og spennende å skrive!

Har dere noen ønsker?

Søndagstema - players!

For noen uker siden fikk jeg en mail av søte Renate som hadde et godt forslag til et søndagstema jeg burde skrive. Hun lurte på om jeg ikke kunne skrive et innlegg om playere, og det kan jeg veldig gjerne gjøre. Føler jeg har opplevd en dose playing i løpet av livet hvor både jeg og venninnene mine har vært offeret. Får at ingen skal skjønne hvem jeg refererer til så må jeg kanskje skrive litt i koder og gjøre om på settingen. Men samtidig så burde egentlig alle guttene der ute som har såret meg eller mine venner, fått en dose ydmykelse på bloggen, så kanskje de lærer til neste gang!


De fleste gutter har vel en liten player i seg, og etter min erfaring så er det verre hvor yngre man er. Da skal man tøffe seg for kompisene, utnytte de stakkars, håpefulle jentene og gi litt faen i verden. Forresten så trenger ikke dette å bare gjelde gutter. Det finnes nok en god del jenter som gjør det samme også, men de er ikke dagens hovedfokus. Uansett, gutter som player jenter. Det første som popper opp i hodet mitt er samvittighet. Hvordan har disse guttene samvittighet til å lure så mange jenter? Late som om de bryr seg, og så ler de egentlig bak ryggen hennes når dagen er omme.

Jeg skjønner det ikke. Og tror ikke jeg kommer til å skjønne det heller. Han kan være den snilleste og kjekkeste gutten du kjenner. Han gir deg bestandig komplimenter og hvisker søte ting i øret ditt. Kaller deg baby og får deg til å føle deg spesiell. Samtidig som alt dette skjer, gjør han akkurat det samme mot en annen uvitende jente og lurer dere begge to trill rundt. Får deg til å ha troen på noe som bare er en løgn. Bah, jeg blir irritert bare av tanken.



Det verste er at jenta som er fanget i denne løgnen ikke skjønner noen ting. Eller, kanskje hun skjønner det, men gutten er "såå" kjekk at hun fortrenger de tydelige tegnene på at her er det noe som ikke stemmer. Selv har jeg et godt eksempel på dette. Jeg ble betatt av en fyr, og her snakker vi skikkelig betatt. Hadde han bedt meg om kjøre flere timer midt på mørke natta bare for at han ville ha godis, så hadde jeg sikkert gjort det. Han hadde en rar kontroll over meg, og jeg var villig til å gjøre det meste for at han skulle fortsette å like meg. Da vi møttes sa han de fineste ting til meg, fikk meg til å føle meg spesiell og var så kul atte. Jeg levde i en liten boble, der jeg ikke skjønte at denne fyren egentlig bare ville utnytte meg. Jeg var nok ikke den eneste jenta han fikk til å føle seg spesiell, og jeg burde kanskje skjønt tegninga da han bare kunne møtes når han selv hadde lyst og tid.



Jeg syns det er rart å tenke på at jeg kunne gå på noe sånt. Jeg bruker som regel å sette reglene, ikke følge etter som en liten hundevalp! Men før man vet ordet av det har man rotet seg borte i noe man skulle ha holdt seg unna. Men hvordan skal man klare å holde seg unna disse guttene som player jenter. Det er et godt spørsmål. De er som regel bad boys, kjekke og selvtillit til tusen, og av en eller annen dum grunn så er det disse guttene vi tiltrekkes av. Han vet han kan få hvem han vil, og han lever opp til ryktet sitt også. Jentene som "får" han vil være så stolte at de tillater at de blir som en liten skygge i forhold og nesten mister verdigheten sin. Og det er her man kan gjøre en forskjell.

Selv om det er vanskelig, og det er lett å gå i fella, så må man heller være den jenta som faktisk sa nei. Den jenta han aldri fikk, og som han kommer til å erge seg grønn over at aviste han. Håper alle dere søte blogglesere kommer til å bli den jenta, eller kanskje dere allerede er henne! Det ville i alle fall gjort meg stolt! Gi han en skikkelig "dunk i magen" for alle oss andre som en gang i løpet av livet har blitt lurt, grått seg til søvn og følt seg skikkelig dum!


Må bare si at dette innlegget gikk over fra å være et søndagstema til å bli et skikkelig sint innlegg om gutter! Haha, skulle nesten tro jeg hadde en indre irritasjon som plutselig ble sluppet løs. Og det har jeg kanskje også. Ikke at jeg har opplevd det selv så mange ganger, men har sett så mange tilfeller der andre har blitt såret og det gjør meg virkelig sint! Heldigvis så vokser de fleste opp og blir skikkelige gutter, eller burde jeg kanskje skrive menn. Og på en annen måte så skjønner jeg at det er gøy å eksperimentere når man er ung, bare ikke gjør det på andres bekostning så skal jeg bli fornøyd!



Hva tenker dere rundt dette?
Blitt lurt av en gutt før? 

Søndagstema - studieteknikk

Da var det på tide med et nytt søndagstema. Føler søndagstemaene mine har vært litt humpete den siste tiden. Noen søndag kommer de, mens andre ikke. Alt er vel avhengig om jeg har en god ide, eller om tiden strekker til. Vil ikke skrive et dårlig innlegg bare for å skrive noe heller hvis dere skjønner. Og tiden den blir jeg virkelig aldri klok på. Men hyggelig at så mange setter pris på disse innleggene mine i alle fall. Etter ønske fra noen av dere, tenkte jeg at dagens tema skulle handle om studieteknikk. Jeg er absolutt ingen proff, men tenkte å dele hvilke metoder som fungerer for meg. 


// Haha, prektig sa du?

Det aller viktigste for meg er å organisere. Jeg må skrive ned alt jeg skal gjøre, lage lister og deretter ha gleden av å krysse ut punkter jeg har gjennomført. La oss foreksempel ta muntligeksamen jeg skal ha om ikke så lenge. Når jeg nå øver til den har jeg skrevet meg en dag-til-dag-plan som innebærer i detalj hva jeg skal ha gjennomført i løpet av dagen. På denne måten har jeg ingen unnskyldning til å sluntre unna og jeg vet med meg selv at den vil bli gjennomført.

Hvis ikke jeg har en plan, ville jeg nok bare utsatt øvingen til neste dag, og neste dag igjen og øvingen hadde ikke blitt effektiv i det hele tatt. Planen vil også være en oversikt over alt jeg skal komme meg igjennom og jeg vil ha en hvis peiling på hvor langt jeg er kommet i prosessen.


// Helgens plan. Føler i alle fall at jeg har vært litt effektiv. Selv om det betydde å ofre lørdagskvelden!

Da jeg gikk på videregående brukte jeg å gjøre akkuratt det samme. Lage meg en plan som varte i omtrent to uker. Der det stod når jeg skulle øve til den prøven, når jeg skulle gjøre matteleksa og så videre. På denne måten lå jeg alltid foran tiden og følte i alle fall selv at jeg hadde kontroll.


// Siste året på videregående var jeg sa effektiv at jeg gjorde kjemi på stranda da jeg var på påskeferie i La Manga. Hadde kjemiprøve like etter på, så jeg var vel pent nødt til å øve.

Når det kommer til selve måten jeg bruker å studere på, er det litt forskjellig avhengig av hva det går ut på. Handler det om matematikk er vel det lureste man kan gjøre å løse så mange matteoppgaver som mulig slik at man skjønner hvorfor man gjør det og utregningen sitter i fingrene. Er det en biologitentamen man skal øve til brukte jeg en litt annen framgangsmåte.

Det første jeg bruker å gjøre er å finne ut litt kort fakta om det jeg skal lære meg. Søk på google, spørr foreldrene dine eller noen andre personer med god allmennkunnskap. Da blir jeg litt mer forberedt før jeg skal sette meg ned og bruke timesvis på å lese. Da jeg skulle lære meg om hjernen i høst brukte jeg pappa for alt det han var verdt og fikk han til å fortelle meg litt basis kunnskap da han skrudde sammen salongbordet mitt på byåsen.


Det andre jeg bruker å gjøre er å lese i læreboka om stoffet jeg skal kunne, søke på internett og skaffe meg så mye informasjon som jeg føler det er nødvendig å kunne. For hver gang jeg leser noe som jeg tror er viktig skriver jeg det ned i form av notater på Macen. Må innrømme at notatenen mer blir som et sammendrag der jeg har summert opp på min egen måte hvordan jeg forstår tema. Tror det er viktig å skrive ned stoffet på den måten slik at du skjønner det selv. Ikke kopier rett i fra læreboka, men bruk noen minutter på å virkelig forstå det du leser og så skriver man det ned med sine egne setninger.

Det tredje jeg gjør er å diskutere det jeg har lest med noen andre. Tror dette er det viktigste punktet på lista. I alle fall for meg. Nå får jeg testet kunnskapene mine og se om jeg virkelig har lært noe av det jeg leste. Dessuten kan jeg da få andres synspunkter på ting og kanskje få den aha-følelsen man får når man endelig skjønner noe. La oss si man skal prøve å lære seg fotosyntesen. Etter man har lest side opp og side ned er det lurt å fordøye alt stoffet med å fortelle hele regla til foreldrene sine. Da bruker stoffet som regel å sitte bedre, når man har diskutert det høyt med andre.


Det fjerde og siste jeg bruker å gjøre er å gå igjennom stoffet når jeg har lagt meg om kvelden. Dere vet når man legger hodet ned på puta og går igjennom dagen i hode. Da bruker jeg som regel å snakke høyt til meg selv om hovedpunktene til det jeg har lest på, gått igjennom og så videre. Blir som en liten repitisjon før jeg sovner og stoffet jeg har lært skal lagres i hjernen. Det er også viktig å gå gjennom notatene man har skrevet når man skal pugge litt ekstra før prøven og så videre.

Et annet lite tips før vi runder av dette alt for lange innlegget er at man må finne seg en motivator. Dette kan være alt fra lysten til å bevise at man kan klare det man vil, selv om andre ikke tro på deg. Eller det kan være en helgetur til en storby du har lyst til å besøke, kanskje et par nye sko eller gi deg selv lov til å kjøpe den kjolen du har siklet etter. En motivator kan være så mangt. For meg er det tur til London som får meg igjennom disse kjedelige lesedagene.


// En ny LV i samlingen hadde ikke skadet det heller! heheh.

Hvordan bruker dere å studere?

Søndagstema - avhengighet!

Avhengighet... Har både positive og negative sider. Det og endelig få tilgang på det man er avhengig av er en ubeskrivelig følelse de fleste ikke ville vært foruten. Mens på den andre siden kan avhengighet gjøre oss gale til vi tilslutt kanskje ender opp med å gjøre noe vi angrer på.

Avhengighet kommer i alle former og fasonger. Det kan være man er avhengig av å sjekke dørhåndtaket flere titallsganger i løpet av kvelden for å forsikre seg om at den er låst (må innrømme at jeg er litt guilty der), eller det kan være noe litt mer komplisert som narkotikaens avhengighetskapende kraft. Selv er jeg avhengig av mange forskjellige ting. La oss ta sminke for eksempel. Det er sjelden jeg beveger meg utenfor husets fire vegger uten et lag med pudder som kan dekke til sannheten. De eneste unntakene må være hvis jeg er syk og rett og slett ikke har energi nok til å pynte meg, eller hvis jeg har et stykk store solbriller å gjemme meg bak. Det er vanskelig å innrømme, men jeg er nok blitt litt for avhengig. 



Noe annet som jeg er helt klart avhengig av, er blogging. Er det noe som gjør meg irritert er det om jeg ikke rekker å poste et blogginnlegg før det er forsent. Og da mener jeg ikke premenstruell jente som er skumlere enn få. Gang dette med 10 og så har du meg en dag noen forhindrer meg i å blogge. Bare ta i sted. Skulle egentlig bruke kvelden på å blogge dette innlegget, men så okkuperer pappa meg, og så sitter jeg her et par timer for sent. Stressa som få, for å bli ferdig i tide. Hehe, uansett. Blogginga er som et narkotika jeg ikke kan leve uten. Skummelt hvor avhengighetsskapende denne skrivingen og posting av overflatiske bilder kan være.


Den skumleste avhengigheten er kjærlighet. Spesielt den som gjør deg blind slik at du ikke ser at du blir behandlet som en dritt. Man er så avhengig av å ha noen der at man helt glemmer fokuset for en liten stund. Og hvem vet hva som kan skje da? Man kan tåle så utrolig mye drittslenging, sjalusi og løgner, bare for å høre de tre ordene på slutten av dagen. "Jeg elsker deg". Det er tre skumle ord skal jeg si dere. De får deg til å tilgi ting du absolutt ikke burde tilgi, akseptere det mest absurde og gråte deg i søvn for en tullete krangel. Og man skjønner ikke hvor galt det er før man til slutt kommer seg fri. Da gjelder det bare å krysse fingrene for at det ikke var for sent.


En annen ting jeg er avhengig av er oppmerksomhet, men nå føler jeg at jeg har delt nok om meg selv for en kveld, så det får vi ta en annen gang. Avhengighet er i alle fall noe skumle greier, som samtidig kan være spennende å utforske. Det viktigste å tenke på er vel at man passer på at det ikke går så langt at man faller utenfor stupet og mister fokuset om hva som egentlig er viktig her i livet.

Hva er dere avhengig av?

 

Søndagstema - San Francisco!

Blir et litt annerledes søndagstema i dag. Med mangel på ideer, endte jeg opp med å skrive et innlegg om San Francisco. Jeg har flere ganger blitt spurt om jeg ikke kunne lage et innlegg der jeg tipser dere om ting dere bør få med dere i San Francisco. Jeg er ingen guideekspert, og hele innlegget er basert på mine egne erfaringer om hva man bør og ikke bør gjøre. Tenkte å dele inn innlegget i forskjellige kategorier og jeg starter med shoppingen.

Det blir ikke stort bedre enn shopping i San Francisco. Visste dere at San Fran er kåret til den andre beste byen å shoppe i, i hele USA. Førsteplassen gikk såklart til New York. Er du som meg, glad i designervesker og sko, er Union Square den rette plassen for deg. Der ligger merkebutikkene side om side, rett og slett himmelen for shoppeglade jenter. Du finner blant annet Louis Vuitton, Burberry, Mulberry, Chanel, Dior, Saks Fifth Avenue, Juicy Couture og masse annet snadder.


// Louis-louis ♥

Liker du en blandig av både dyrt og billig er Westfield shopping center kanskje en god løsning for deg. Der finnes det noe for mor og far, gamle og unge, gutt og jente. Ja, dere skjønner tegninga. Her finner du butikker som Guess, Juicy Couture, Bebe, H&M, Forever 21, United Colors of Benetton, Mango, Zara, Hollister and my beloved Victoria's Secret! Har brukt en del tid og penger på dette senteret. It feels almost like home.


// Ah, Guess. Miss it!

Har du lyst på litt mer vintage shopping. Finne noe annerledes som ikke alle andre har er Hyde Ashberry plassen for deg. En utrolig stilig gate hvor det finnes mange fargeglade og gøyale butikker. Selv har jeg bare kjørt gjennom gaten, men Oda har vært der på shopping og kom hjem med en stor pose fylt opp med accessories. Her kan man nok også finne mange vintage skatter, så absolutt verdt turen om du er på besøk i SF.


// Dette er forresten fra NY. Fant ikke noe bedre bilde.

San Francisco har mye å by på når det kommer til sightseeing. Hovedattraksjonen er vel Goden Gate, og det er virkelig verdt en tur dit. Den rød-oransje brua er et syn for øye, og den perfekte bakgrunnen til en photo shoot. Man kan enten ta en sightseeing-buss hit, eller leiebil. Tar man leiebil kan man kjøre opp mot vista point. Her er utsikten mye bedre, og når man skal kjøre ned igjen, er utsikten breathtaking! 

 



Cabel Cars er en annen ting man bør få med seg når man er i San Francisco. Selv om køene har en tendens til å bli milelange, spesielt om våren/sommeren, er det verdt å vente en time eller to i kø. Føles nesten som om man er tatt rett ut av intro-sangen til Full House. Apropo Full House. Det er og en ting man kan få med seg. Dra til huset hvor serien ble "spilt inn" og drøm tilbake til når man var liten og DJ og Steph var heltene.

Ellers så kan man dra til Coit Tower som er SF's svar på Empire State. Her kan man nyte den nydelige utsikten over San Francisco. Gå rundt i byen og opp og ned alle bakkene, San Francisco er jo kjent for de bratte bakkene sine. Dra ut til alcatraz eller dra ned til Fisherman's Wharf. Sistnevnte var jeg ikke så begeistret for selv. Var gøy å ha vært der, men var alt for mye sjømat etter min smak og tullete turist-ting.


// Nydelig, eller hva?

Når det kommer til restauranter og uteliv er jeg dessverre utrolig dårlig på navn. Har blitt tatt med på alle slags kule, interessante, dyre og mystiske restauranter, men jeg kan ikke navne på en eneste en. Lurer på om Raf tok meg med ut på middag på 25Lusk (tror det het det), og den restauranten er det ingenting å si på. Når det kommer til utesteder anbefaler jeg Lime på søndager (det ligger i Castro) og Slide er ganske kult på lørdagskveldene. De har til og med en egen sklie man må skli ned for å komme inn. Sweet!



Hvis man har leiebil er det mye morsomt å gjøre utenfor San Francisco. Vil dere ha vakker utsikt og nydelig natur er det bare å sette seg i bilen å begynne å kjøre lang kysten av California. Utsikten er breathtaking og det er mange fine objekt å fotografere. Selv har vi dratt til Santa Cruz og Big Sure. Nydelige plasser alle sammen, og jeg ble like overrasket over den fantastiske naturen hver gang.

Har du lyst til å dra til en stille, rolig og mystisk plass er Muir Woods the place. Her kan du la tankene vandre og øyene hvile på de røde trærne, eller Red Woods som de kalles. Er du "heldig" så møter du kanskje en Bjørn også. Hvem vet?

Napa valley er også noe jeg anbefaler på det sterkeste. Dra på wine tasting, og opplev California på sitt beste. Man drar til utsøkte vingårder som tar pusten fra deg, og får lære en hel del om vin. Den perfekte utflukt å gjøre sammen med noen man er glad i. Venner, kjæreste eller familie. Spiller ingen rolle så lenge sola skinner!

Jeg er forresten utrolig glad for at jeg bodde et år i San Francisco! Har aldri opplevd så mye nytt og spennende før, møtt så mange herlige mennesker og bare kost meg. Det er litt sørgmodig å tenke på at dette ikke er hverdagen min lenger, men kjenner jeg meg selv rett så er det ikke så alt for lenge til jeg er tilbake!

Hva syns dere virket mest spennende?

søndagstema - eldre menn

Det er veldig mange av dere som har bedt meg om å skrive et innlegg om flørting eller forhold med eldre menn. Jeg vet ikke helt hvorfor, for jeg kan ikke si jeg har så veldig god erfaring på dette området, men kanskje det ser litt sånn ut. Hehe, derfor blir dagens tema tanker rundt det å ha forhold med en eldre mann. Hva jeg legger i begrepet eldre kan variere litt. Men kanskje en person som jeg ser på som voksen.

Først vil jeg påpeke at jeg absolutt ikke kunne tenke meg å ha et forhold til en person som er mye eldre enn meg. Før husker jeg at jeg hadde en grense på 5-6 år, men jeg er ikke like "streng" på den lenger. Grunnen til denne grensen ligger i erfaringer og levemåte. For meg er det viktig å leve studentlivet, være ung og ikke tenke så mye på familie og barn. Og jeg tror at hvis jeg hadde blitt sammen med en person på 30 +/-, så hadde fremtidsplanene blitt ganske så forskjellige. Han ville kanskje sett på meg som useriøs og barnslig. Men dette kan selvfølgelig variere fra person til person.


// Disse karene for eksempel, har nok ikke så mye kone og barn i tankene.

Det eksempelet som jeg føler kan beskrive denne forskjellen er forholdet jeg hadde til en fyr som verken var kompis eller kjæreste. Vi lå og vippet frem og tilbake mellom den usikre overgangen på vennskap og kjæresteri,  og det var ikke enkelt å bli klok på oss. Det jeg prøver å formidle er i alle fall at jeg var nok den som trakk meg unna. Hver gang det begynte å bli seriøst i mellom oss, fikk jeg helt panikk. Han var nesten ferdig utdannet etter 5 år på universitetet og jeg var bare så vidt begynt. Han var ferdig med festingen, rølpingen og alt det der. Jeg følte jeg hadde hele livet foran meg. Han ville sitte hjemme å se film i helgene, jeg ville ute på byen og vise meg frem! Ja, dere skjønner tegninga.

Selv om vi hadde det utrolig gøy sammen, og hadde en connection som jeg helt sikkert må lete lenge etter for å finne igjen, var det noe som var galt. Selv om mamma og pappa så på han som den perfekte svigersønn, følte jeg at han ble alt for erfaren og voksen for meg. Og hadde vi blitt sammen ville jeg nok ofret studentlivet for å sitte hjemme med han. Må forresten påpeke at jeg tror ikke alderen var det som ødela. Mer det at han hadde kommet lengre fram i livet og var på et helt annet nivå enn meg. 



Jeg tror ikke det finnes noe fasitsvar på hvilken aldersforskjell som er for stor. Tror alt er avhengig av personene og om de er omtrent på samme plass i livet. Men det som jeg syns ble alt for gammelt er alle de eldre mennene jeg og Annette møtte i New York. Bare for at det var gøy å teste det ut, takket vi ja til en middagsinvitasjon med direktøren av American Express og dro ut for å bli noen erfaringer rikere. Det var selvfølgelig gøy å spise god middag, sitte i VIP-seksjonen og leve det gode liv, men jeg ville nok ikke gjort det til en vanesak. Eldre menn er nok ikke tingen for meg.

Personlig så vil jeg nok trives best sammen med gutter på min egen alder, kanskje litt eldre. Men jeg har ikke noe problem med å tøye grensene, flørte og ha det gøy med mennesker som er litt eldre igjen. Det er bare fornuftig å få litt erfaringer i livet bare man ikke tar det for langt og hele tiden vet hva man driver med.



Hva tenker dere rundt eldre menn?

Søndagstema - sjalusi

Etter at Jonas, min trofaste bloggleser og bestevenn til Daniel, så fint foreslo at jeg skulle skrive om sjalusi på dagens søndagstema, kunne jeg ikke gjøre annet enn å høre på han. Dessuten føler jeg at jeg har relativt god erfaring med å oppleve sjalusiens bakside, så da passet det veldig "bra".


Sjalusi er ikke et enkelt tema og jeg tenkte å skrive om sjalusi og forhold/flørting. Noen har kanskje blitt bitt av sjalusibasillen litt for mye, mens andre ikke merker noe til den i det hele tatt. Det beste er kanskje en mellomting, for man trenger litt sjalusi for at et forhold skal fungere. Selv merker jeg at hvis gutten ikke viser en eneste følelse med sjalusi, så får jeg det intrykket av at han ikke bryr seg. Og da kan man begynne å tråkke på en grense man absolutt ikke burde nærme seg. Bare for å prøve og bekrefte at han bryr seg littegrann i alle fall. Og her kan mye skje, som man helst skulle vært foruten når man tenker seg litt om.



Det er som å leke med ilden og da bør man har ganske god peiling på hva man driver med for å passe på at ingen blir skadet. Som regel når man prøver å gjøre noen sjalu så går det ikke som man selv vil. Det er ingen som vet akkurat hva en annen person føler og grensene til hva som er OK kan være helt annerledes enn dine. Det hele ender kanskje med snørr og tårer og et forhold som er litt svakere enn før.

Det motsatte av å tøye grensene er ikke så mye bedre det heller. En person som nekter deg kontakt med andre gutter, blir sint hvis dere er ute og spiser og du ser på noen andre enn ham, eller tvinger deg til å slette Nettbyen din fordi han skal ha kontroll over at du ikke "flørter" med andre. Dette er absolutt ikke sunt i et forhold, men når man først har havnet i denne situasjonen er det utrolig vanskelig å komme seg ut. Det sies at kjærlighet gjør blind, og det gjør den faen meg også. Man ser det ikke selv før man har kommet seg ut og vekk, og det hjelper ikke hvor mye familien din eller bestevenninnene dine prøver å fortelle deg at dette er absolutt ikke bra for deg.

 

Man burde kanskje skjønne tegninga selv når man relativt ofte gråter seg i søvn, men av en eller annen grunn så klarer man ikke det. Man er fanget inne i en liten boble og det skal ganske mye til før bobla sprekker og man kommer seg løs. Det jeg uansett prøver å formidle med dette her er at sjalusi kan få folk til å gjøre ting man egentlig ikke mener å gjøre. Det er en kraftig følelse de fleste ikke klarer å kontrollere. Og er man i en situasjon hvor man opplever sjalusiens bakside burde man prøve alt man kan for å komme seg vekk. Selv om det ikke er enkelt. Tror det er viktig å høre på venner og familie for de vet som regel hva som er best for deg!

 

Har dere opplevd mye sjalusi?

Søndagstema - oppmerksomhet!

Denne søndagen tenkte jeg å skrive om noe som jeg har fundert litt over de siste dagene, og det er dette her med oppmerksomhet. Alle sammen trenger en dose oppmerksomhet fra noen de er glad i, familien, eller venner. Uten oppmerksomheten ville vi følt oss ensomme hele gjengen. Noen ganger kan det være nok med et smil eller et lite hei. Mens andre ganger trenger man det i større dose. Som foreksempel når man har en skikkelig dårlig dag og det eneste som kan gjøre det bra igjen er å få litt positiv oppmerksomhet fra andre.


Det er rart å tenke på hvor mye rart vi mennesker finner på å gjøre for å få tak i denne oppmerksomheten. Den er like avhengighetsskapende som narkotika, og mangel på oppmerksomhet vil gi oss abstinenser! Det som forundrer meg er hvor langt man kan gå for å få tak i denne rusen. En ungdom som uttagerer mot foreldrene sine, eller jenta i et forhold som går litt for langt over streken for å bevise at hun ikke er noe han kan ta forgitt. Det å bli tatt forgitt er en utrolig ekkel følelse, og kan bringe frem sider man skulle ønske at man ikke hadde.


Men det som forundrer meg mest, er at man ikke blir fornøyd med oppmerksomhet fra hvem som helst. Man kan få all den oppmerksomheten man noen gang kunne ønske seg, men likevel ikke være fornøyd, fordi oppmerksomheten kom ikke fra rett person. Hundre gutter kan kalle deg pen, men det spiller absolutt ikke noen rolle hvis ordene ikke kom fra hans munn. Og det typiske i dette tilfelle er at akkurat han du vil ha denne oppmerksomheten fra, gir deg den ikke!

Kanskje han er for dum til å innse det, eller kanskje han rett og slett ikke vil gi deg den. Uansett grunn, så er det forferdelig irriterende, og det kan få deg til å gjøre hva som helst for å få tak i denne oppmerksomheten. Du kan flørte med andre eller late som du ikke bryr deg. Mens alt du egentlig vil er å gå hjem å skrike høyt inne i puta! "Hvorfor skjønner han det ikke?!?"
Selv så er jeg veldig oppmerksomhetssøkende. Jeg trenger å vite at folk er der for meg, at de vil være der i tykt og tynt og at jeg slipper å gå igjennom ting alene. Det er skrekken. Å være ensom. Heldigvis har jeg både familie og venner som gir meg oppmerksomheten jeg trenger. Og får jeg ikke nok der kan det motsatte kjønn være til veldig stor hjelp! Hehe. Det jeg og har lært meg i løpet av årene er at det handler ikke om å få,få,få eller meg, meg meg. Men det er like viktig å gi oppmerksomhet til andre, lytte og være en god venn. Gi litt oppmerksomhet til andre, så får du forhåpentligvis masse igjen!



Ja, dette innlegget endte med å handle om noe helt annet enn det jeg hadde tenkt i begynnelsen. Men man kan ikke bestandig forutsi tankene sine. Det er godt å dele dem med dere i blandt i alle fall. For jammen har jeg mange gang gått gjennom den forferdelige situasjonen med å ikke få oppmerksomhet fra den du vil ha den fra! Det er så utrolig irriterende at man kan ikke få sagt det nok. Og det jeg som regel ender opp med å gjøre er å furte til krampa tar meg! Haha. Jeg blir som regel ganske sur, og så går det vel egentlig bare utover meg. Men av og til er det lov å furte og synes synd på seg selv. Hva ellers har man sjokolade til?



Trenger dere mye oppmerksomhet?

Søndagstema - masken!

Da er blitt søndag igjen, og det betyr enda et søndagstema fra meg til dere. Har forresten laget en egen kategori for søndagstemaene i sidemenyen slik at det blir enklere å finne igjen de som jeg har skrevet før. Denne søndagen tenkte jeg å skrive om det å gjemme ansiktet sitt bak et lag med sminke. Noe som jeg har ganske god erfaring med!

Jeg gikk vel i 8-9ende første gang jeg begynte å bruke sminke. Husker mamma ikke var særlig fornøyd med det, og hun tvang meg bestandig til å gå å tørke av meg foundation før hun kjørte meg til skolen! Haha, det skal ikke være lett dere. Etter hvert som jeg ble eldre hadde ikke mamma så mye hun skulle ha sagt, og jeg begynte å eksperimentere mer og mer. Jeg hadde en foundation som var alt for mørk til huden min og jeg sparte ikke akkurat på solpudderet heller! Det er ikke til å stikke under en stol at jeg hadde tidenes største foundationskille, jeg skal vel bare være glad for at jeg nå har lært! Det å være lys i huden er faktisk mye finere enn å være oransje eller unaturlig brun.

Tror mottoet mitt måtte ha vært jo brunere jo bedre! Haha, huff.

Man kan spekulere fram og tilbake hvorfor man egentlig begynner med denne sminken. Jeg husker jeg syns det var spennende og det at jeg ikke fikk lov gjorde det enda mer gøy! Tror også det at når guttene begynte å legge mer merke til deg når man hadde brukt timer foran speilet på å legge den perfekte maske, var en viktig faktor til å fortsette. Selvtilliten vokste også med antall lag med foundation man smørte på, og man følte seg virkelig fresh!

Jeg har aldri vært noe spesielt fornøyd med huden min, og det å legge et lag med foundation har vært med på å gitt meg den plettfrie huden jeg bestandig har ønsket. Tror at i en periode av livet mitt så hadde virkelig sminken kontroll over meg. Før så nektet jeg å dra på butikken, skolen eller på besøk til noen uten at jeg hadde lagt en lag med sminke først. Det var en tvangshandling som styrte livet mitt, og for å være helt ærlig så tror jeg ikke at jeg er kvitt den helt enda heller. Men jeg er på bedringensvei om man kan kalle det det. Jeg har kuttet drastisk ned på mengden sminke, og det gjør meg ikke så mye lengre om noen ser meg uten sminke.


// Haha, sammenlign bildet her med bildet over. Forskjell sa du? Eh, jaa!

Jeg hører mange si at det å legge et lag med sminke før man går ut kan sammenlignes med det å ta på seg en maske. At man prøver å skjule sitt virkelige jeg bak glitter og glam. Jeg er for så vidt enig i dette, selv om jeg ikke mener at det er noe galt med det. Ja, jeg skjuler vel huden min for omverdenen, men jeg føler ikke at jeg skjuler meg selv alikevel. Føler ikke at den personen jeg er skal defineres ut i fra om jeg bruker sminke eller ei. Her mener jeg at personlighet, oppførsel og utstråling spiller en stor rolle.

Det er ikke noe galt med å bruke sminke, men jeg har lært at det er en begrensning for hvor mye man skal bruke. Å finne en foundation som passer hudfargen din, og bruk litt rouge i kinnene tror jeg er en god løsning. Så kan man heller ta litt mer av når man skal pynte seg for en spesiell anledning.



Hva tenker dere rundt dette?
Styrer sminken livet ditt?

Søndagstema - avstandsforhold!

Først må jeg bare beklage for at innlegget kommer så sent. Oda kidnappet Macen min, og med krykker og gips var det vanskelig å få den tilbake. Uansett, tenkte å drøfte mine tanker rundt avstandsforhold siden jeg føler at jeg har en del erfaring med det.

For å være ærlig har jeg aldri hatt et forhold som ikke har vært et avstandsforhold. Vet ikke hva det er med meg, men av en eller annen grunn forelsker jeg meg i gutter som bor langt unna. Det er akkurat som om jeg vil ha all den smerten man får når man gir den siste klemmen, snakker i telefonen og vet at det nærmeste man kommer et kyss er smask fra andre siden av røret. Eller når man føler seg på sitt mest ensomme og vet at man ikke kan få den trøsten man vil fordi den man vil ha trøst fra er flere mil unna deg.

Åh, kjenner jeg nesten blir trist når jeg skriver dette. Hater følelsen man får når man lengter etter noen. Dagene går så utrolig sent når man vet at det kanskje går uker eller til og med måneder til neste gang dere ser hverandre. Og når man først møtes, flyr tiden av sted og så må man vente flere uker til neste gang. Bah, hate that feeling.

Det aller verste er hvis det går så langt at du begynner å drømme om personen og drømmen var så virkelig at du tror dere er sammen. Når man da våkner opp er det som det stikker tusenvis av kniver i hjertet når man innser at man er alene alikevel. Det å være alene kan være så inderlig tomt. Det hjelper ikke at man har drøssevis av venner rundt seg, medstudenter eller familie. De kan være en god erstatning for tomrommet man prøver å fylle. Eller de kan få deg til å tenke på noe annet for en liten stund. Men tomrommet blir alikevel aldri helt borte.

Hater det når man savner noen, og så gjør man noe underholdene slik at man glemmer de triste tankene, men før du vet ordet av det dukker det opp en setning, person på TVen eller en tanke som får deg til å tenke på han. Og da er det på'n igjen.


Vi kan vel alle være enig i at avstandsforhold er vanskelig og komplisert. Den verste typen må være når man har vært kjærester med noen over en lengre tid og plutselig må en av de flytte langt vekk. Kan ikke forestille meg hvor kjipt det må være. Selv har jeg bare opplevd den typen at man går inn i et forhold og så er det boavstand helt fra begynnelsen av. Det er kanskje litt lettere siden man da ikke vet om noe annet enn denne avstanden.



Mitt beste tips for å klare seg gjennom et avstandsforhold må være det å være ærlig om hvordan man har det, og snakk med hverandre på telefonen så ofte at man nesten blir litt lei. Skype er også en utrolig kul ting, siden man da kan se hverandre og da er det nesten som man er i samme rom. Bortsett fra det faktumet at man ikke er det (Haha). Ellers så syns jeg det hjelper å lukke øynene når man snakker sammen, for da får man også den følelsen av å være sammen når man hører stemmen hans.

Kan og være ganske romantisk og spennende å sende brev i posten til hverandre. Det trenger ikke være stort mer enn en lapp hvor det står: Jeg savner deg. Da får man et ekstra lyspunkt i hverdagen og man gleder seg til å komme hjem fra skole eller jobb for å sjekke om det ligger noe spennende i postkassen.

Har dere vært i et avstandsforhold før?

søndagstema - barbering og kroppshår

Da er det endelig tid for et nytt søndagstema! Hadde virkelig ikke planlagt at det skulle bli en pause på to uker, men så hadde jeg ikke planlagt å brekke foten heller, så regner med jeg er unnskyldt. Uansett, i dag er temaet barbering og kroppshår. Og jeg skal prøve å sette sammen et underholdene innlegg til dere!

Før vi begynner vil jeg få frem at dette er mine egne tanker rundt barbering og kroppshår. Det er ikke fasiten på hvordan det skal være, og det finnes helt sikkert noen som mener det motsatte av meg!


// Ikke så mye hår å finne på dette bilde nei!

Vi kan begynne innlegge med å dele en liten rar fakta om meg og barbering. Dere skjønner det at jeg bruker en mannlig barberhøvel til å gjøre leggene og resten av kroppen glatt og fin. Jeg sverger til Gillette Fusion og syns virkelig at den får jobben unnagjort. Vet ikke om det finnes flere jenter der ute som gjør det sammen, men en "gutte" barberhøvel er mye bedre enn den som er laget for oss jenter.

Noe annet som jeg syns er ganske morsomt å tenke på er det at når jeg leser andre blogger om jenter som skal gjøre seg fin for helga så skriver de som regel. "Nå skal jeg lakke neglene og barbere leggene", og det er vel og bra. Men jeg leser aldri om noen som skal ta håret under armene eller den mer "hellige" plassen. Og hårene under armene vokser virkelig fort! Det tar ikke lang tid før det begynner å stikke ut små svarte tuster. Noe som jeg forøvrig finner svært irriterende. Spesielt hvis man er på trening og har på seg singlet. Da er det som om de skriker. "Well hello there. Se på meg a!"

Når man nettopp har kommet i puberteten og hårene plutselig begynner å titte frem, kan det være både spennende og litt skummelt på samme tid. Selv husker jeg at jeg syns det var litt ubehagelig og jeg ville ikke ha svarte hår voksende ut på upassende steder. Det ble ofte snakk om det kjønnshår der nede i venninnegjengen. Spørsmål som, hva skulle man egentlig gjøre med disse hårene. Fjerne de med høvelen eller bare la dem gro? Hva syns gutter egentlig om hår der nede? Finner de det tiltrekkende eller ser de helst at alt er fjernet? Så mange spørmål, og enda flere ulike svar.

Selv fikk jeg hårskrekken da jeg så en av lærerinnene jeg hadde på skolen naken! Der var det hår over alt, og da mener jeg virkelig over alt! Det tøt til og med ut av badedrakten og øynene mine ble merket for livet. Fra den dagen av blir jeg faktisk litt uvel av synet av kjønnshår. Hehe, ikke bra.



Så, hva skal man egentlig gjøre med alle disse hårene? Fjerne eller beholde? Det er vel uansett ikke noe hensikt med dem? Uansett hva man velger å gjøre er det viktig at man føler seg komfortabel med valget. Syns man hår er kult, skal man ikke føle seg presset til å fjerne dem. Og liker man dem ikke, er det bare å ta farvel. Noen vil kanskje lage små kunstverk der nede, men det ser jeg på som unødvendig bruk av tid. hehe.

Selv har jeg fått det inntrykket av at norske jenter barberer seg der nede. Nesten så man ikke vet hva kjønnshår er fornoe lenger. Kanskje ikke så rart når det mases om bikinilinjer og media oser av sex. Og hva er vel sexy med et hårete underliv?

Og når det kommer til hva gutter liker så tror jeg dette er veldig individuelt. Men erfaringer sier meg at gutter foretrekker at det ikke er alt for hårete der nede.


Hva mener dere? To shave, or not to shave?

Søndagstema - selvtillit

Denne søndagen tenkte jeg å diskutere temaet selvtillit! En egenskap som er veldig viktig å ha, men som det bestandig ikke er like enkelt å skaffe seg! Selvtillit finnes i alle slags former og grader, og dosen selvtillit til en person varierer fra menneske til menneske. Noen er så heldig at de har blitt utdelt med en stor dose, mens andre igjen er litt mer usikre på seg selv. Jeg føler også selvtillit blir bedre med årene. Da har man drøssevis med erfaringer og er en god del sikrere på seg selv.



Selv om selvtillit er vel og bra. Er det ikke bra å ha for mye av det heller. En person som det oser selvtillit av, kan faktisk bli oppfattet som kvalm og utrivelig hvis han/hun har alt for høye tanker om seg selv. Jeg har møtt et par av disse typene, og da kan man ikke gjøre annet enn å le litt. Da jeg og Annette var i New York i mai møtte vi en slik fyr. Han hadde virkelig alt for høye tanker om seg selv og trodde at alle guttene ville være han og alle jentene ville ha han. Da jeg takket nei til en date, gikk han helt bananas og hakket ned på meg som om jeg var den dårlige personen. Haha, bra at jeg ikke lar meg knekke så lett da!



Som sagt er selvtillit noe som kommer med alderen, og når man kommer i puberteten er det ikke sikkert at selvtilliten er på topp. Man ser seg selv i speilet og finner tusenvis av feil. Man er enten for tykk eller så er man for tynn, har for små pupper eller alt for store hofter. Kanskje har man en kvise eller to for mye, eller så føler man seg bare rett og slett fæl. Selv husker jeg at jeg hadde komplekser for hoftene mine. Jeg syns de var alt for store i forhold til resten av klassen, og jeg var ikke særlig fornøyd med de små brune fregnene som dukket opp i ansiktet heller.



Jeg husker helsesøster sa til oss at hver dag så måtte vi si til oss selv i speilet at jeg er bra nok som jeg er. Jeg er en fantastisk person, og jeg er heldig for at jeg er meg! Den gangen lo vi av det, og syns det hørtes ganske tullete ut. Men i dag så kan jeg se fornuften i det hun sa. Klarer man å se det positive i seg selv, så blir det mye enklere for resten av verden å se det også!

 

Den dag i dag føler jeg at selvtillitten er ganske god. Jeg har virkelig troen på meg selv, og vil få til noe stort ut av livet. Men veien for å komme dit jeg er i dag har vært lang og humpete. Jeg har ikke bestandig vært den selvsikre blonde jenta som tør å dele livet sitt, tankene sine og opplevelsene sine med en god del lesere. Jeg har vært igjennom mye rart, felt mange tårer og hatt mange mørke tanker. Men hvem har vel ikke?

Jeg tror grunnmuren i en god selvtillit ligger i å ha troen på seg selv. Klarer man å se at man er bra nok som man er, og er fornøyd med det utseende og livet man har fått utdelt kommer man lang. Resten handler om erfaringer og prestasjoner. Har man et mål (for eksempel å komme inn på det universitetet man vil) og så klarer man dette målet. Vil man automatisk få en mestringsfølelse, følelsen av det at jeg kan klare alt jeg vil, og med mestringsfølelsen kommer selvtilliten.



Man kan også få selvtillit av det å føle seg pen! Men det føler jeg er et helt kapitell for seg selv, så det får vi ta en annen gang. Det er utrolig mye litt sminke og hårspray kan gjøre med en jente. Nesten litt skummelt når man tenker på det. 

Helt tilslutt må jeg påpeke igjen at selvtillit er bra, men det kan bli for mye av det gode. Jeg tror det er viktig å ha selvtillit, men samtidig være ydmyk og ikke ha alt for høye tanker om seg selv! Klarer man dette kommer man langt i livet!

Har dere god selvtillit?

Søndagstema - klåing og klipemerker!

Da jeg stod i kø for å kjøpe nattmat i går, møtte jeg Synnøve som nettopp hadde opplevd at guttene hun dro ut med bare stirret på puppene hennes fremfor ansiktet, og kom med det forslaget at jeg burde skrive om dette på dagens søndagstema. Siden jeg misliker sterkt når gutter bare fokuserer på kroppen, puppene og rumpa, i stedet for å prøve å bli kjent med deg, tenkte jeg at dette ville bli et passende tema å drøfte denne søndagen.


 
Som alle andre tema finnes det mange ulike synspunkt og meninger. Jeg gikk i klasse med en fyr som mente at hvis ei jente gikk ut med minikjole og høye hæler var det hennes egen feil om hun ble voldtatt. Dette fordi hun "fristet" gutten med å vise hud. Jeg kjenner jeg blir så utrolig irritert når jeg tenker på dette, fordi vi jenter har lov til å kle oss akkurat som vi vil uten at noen skal utnytte oss eller bedrive overgrep! Og det burde ikke være slik at vi skal være redd for hva som kan skje hvis vi tar på oss en lekker, kort og stram kjole.



Jeg er selvfølgelig klar over at hvis man kler seg utfordrende så må man tåle litt, men det finns begrensninger. En jente som pynter seg og tar på seg en fin kjole, forventer å få litt oppmerksomhet ute på byen. Men når man først har fanget guttens interesse vil man at han skal ta deg seriøs og ikke bare tenke på pupper, rumpe og sex. Noe som de fleste gutter sikker vil komme til å gjøre.

Noe av det verste jeg vet er guttene som ikke klarer å vente mer enn 10 minutter før de prøver å stikke tunga si langt ned i halsen din. Det er bare irriterende og usexy. Eller det når en gutt går "randomly" forbi deg og stikker handa under kjolen for å få et god tak i rumpeballen og etterlate et rødt klipemerke. Eller de som klasker deg på rumpa eller ender opp i transe når de stirrer på puppene dine. Åh, det finnes så mange av disse guttene der ute, og de burde virkelig hatt et kurs i "hvordan behandle ei jente på byen".



Hadde det vært opp til meg så skulle vi hatt en ordentlig samtale, utveklse noen intense blikk og kanskje ende kvelden med litt utfordrende dansing hvor du har styringen. Men for å være helt ærlig tror jeg vel aldri at dette noen gang har skjedd. De fleste guttene tenker med feil hode!

Noen mener vel at jenter som kler seg utfordrende må tåle den teite oppførselen til de alt for fulle guttene, og at der er deres egen feil som valgte akkurat den kjolen eller overdrev en smule med sminken. Men jeg mener at en jente må få pynte seg slik hun vil, møte opp på byen med masse selvtillit og slippe å bekymre seg for alt det tullet hun mest sannsynlig blir utsatt for.

Helt til slutt vil jeg forresten påpeke at det er hyggelig med oppmerksomhet fra det motsatte kjønn når man er ute på byen, men ikke all oppmerksomhet er god oppmerksomhet. Noe av den oppmerksomheten man får kan man godt ha klart meg uten.

Hva mener dere? Hva syns dere jenter som kler seg utfordrende "fortjener"?

Søndagstema - hvem betaler?

...Du er på første date med gutten du møtte ute på byen forrige helg, hjertet ditt banker litt fortere når øynene deres møtes og han får deg til å le av de mest rare ting. Dere prater og hygger dere gjennom hele middagen, og velger til slutt å dele et sjokoladekakestykke til dessert. Alt går som en dans på roser, og så kommer det store spørsmålet du har lurt på under hele middagen. Hvem betaler?!

Da jeg ble spurt om jeg ikke kunne skrive et innlegg om hvem som burde betale når man er på date, tenkte jeg at dette kunne bli et interessant innlegg. Det finnes utrolig mange ulike synspunkt på dette, og jeg regner med at svaret på spørsmålet er avhengig av den enkelte situasjonen. Er dere på første date, er det et langvarig forhold eller kanksje et tilfeldig møte? 

Hvis vi skal være ærlige mot oss selv, så lever vi vel i dag i en kultur hvor det nesten er forventet at det er gutten som tar seg av regninga, mens jenta sitter der og smiler og ser uskyldig ut. Men burde det egentlig være sånn? Ikke det at jeg klager forresten, for det er en veldig fin ting av guttene å gjøre.

Er man på første date så har jeg ikke noe i mot at det er gutten som spanderer. Tar han frem visa-kortet med en gang kelneren kommer med regninga, ville jeg nok ikke protestert og sagt: "Nei, la meg betale kjære deg". Da hadde jeg nok heller smilt og takket pent. Kanskje han til og med ville fått et kyss på kinnet som takk for maten. Men hadde vi vært i et forhold hadde jeg nok insistert på at vi deler på regningen. Altså, jeg kan betale for kinoen, hvis han kjøper godteri. Eller jeg kan betale for maten, hvis han gjør det neste gang.

Jeg ville nok ikke hatt et forhold der jeg fikk påspandert alt jeg ville. Da hadde jeg nok fått en følelse av at jeg ikke var selvstendig og klarte å ta vare på meg selv. Hvis jeg bestandig skulle vært avhengig av en annen persons penger. Derfor har jeg troen på at begge betaler, så lenge det ikke er et engangstilfelle. Da kan han få spandere så mye han bare vil!

Da jeg bodde i USA kjente jeg en fyr som hadde penger til å kjøpe det meste og som gladelig tok meg med ut på middag. Det var veldig morsomt der og da, men jeg hadde nok ikke ville levd i et slikt overfladisk forhold i lengden. Da syns jeg faktisk det var mye mer romantisk og ekte da jeg ble påspandert en overpriset middag i en luksus restaurant i San Francisco, av den mer "fattig" studenten som hadde spart penger for å kunne ta meg med ut! Det var utrolig søtt, og jeg fikk nesten litt dårlig samvittighet da regningen kom.

Ellers skal det sies at jeg nesten aldri har betalt for drinker ute på byen. Det pleier som regel å ordne seg på et eller annet vis. Bortsett fra den ene gangen jeg ble lurt av en fyr, tapte veddemålet og måtte bruke mine sister dollar på en drink til han! Det var bittert, men helt sikkert en god erfaring å ha med seg!


// Like før jeg ble lurt! Sjekk det lure smilet da dere! 

Hva tenker dere? Hvem betaler?

Søndagstema - forelskelse

Det finnes så mange forskjellige grader av forelskelse. Noen ganger overvelder den deg slik at det blir vanskelig å puste, mens andre ganger kommer den mer snikende og du merker kanskje ikke at den er der før det er for sent.

Jeg mener at forelskelse er et ganske sterkt ord. Jeg mener det blir feil å si at man er forelsket i gutten etter noen dager med intens flørting. Det er ikke et ord man bare slenger ut der, men et ord man må bruke med forsiktighet og virkelig mene det. Man kan gjerne bli betatt med en gang, men forelskelse tar litt lengre tid i følge meg!



Jeg husker den første gangen jeg virkelig var forelsket i noen. Det var en utrolig god følelse, men også svært frustrerende. Man tenker på personen så og si hele tiden, og klarer man plutselig å tenke på noe annet, tar det ikke lang tid før man gjør noe som minner deg om personen og så er det på'n igjen. Disse tankene kan gjøre deg utrolig frustrert til tider og det er ikke like enkelt bestandig.

Selv er jeg slik at jeg overtenker og vurderer ulike situasjonen alt for mye. Her snakker vi intens tenking på om det jeg gjør vil sette meg i et bra lys eller ikke. Syns han at jeg maser hvis jeg sender melding nå? Hva vil han tenke hvis jeg ikke ringer i løpet av to dager? Hvorfor har ikke han ringt meg i løpet av dagen? Har jeg gjort noe galt? Er jeg for masete?? And so on. Det tar virkelig aldri slutt og noen ganger skulle jeg ønske at jeg var mer spontan og ga F i hva den andre personen tenkte. Å være litt careface til tider tror jeg er en ganske bra ting!

En annen ting med å være forelsket er at man er så utrolig sårbar. Personen man er forelsket i har på en måte kontrollen over livet ditt. Han kan få deg til å føle deg som den lykkeligste jenta i verden, eller trekke deg ned i søla og få deg til å virkelig hate livet! Skjer det sistenevnte har man bare lyst til å legge seg under dyna å bli der til alt går over. Stenge ut alt og alle og bare synes synd på deg selv!

Selv har jeg utsatt meg for en utrolig sårbar situasjon. Jeg var vel 17 år og skulle snart fortelle gutten jeg likte, at jeg virkelig likte han. Jeg husker alt innholdet i magen min vridde seg rundt, og jeg ble utrolig stresset og klønete. Vi satt inntil en husvegg på en fest en sen sommerkveld, og det var like før jeg skulle være på mitt mest sårbare. Husker han sa: ?Hanna, ka e det egentlig du vil?. Husker hjertet banket tusen ganger fortere og det var nå eller aldri. Det å innrømme for han at jeg var forelsket var en utrolig stor barriere jeg måtte komme over og jeg har aldri vært så sårbar før. Tenk om han sa tilbake at han ikke likte meg på den måten i det hele tatt. Tenk hvis alt som kunne gått galt, virkelig gikk galt. Heldigvis gikk det ikke sånn, og vi endte faktisk opp med å bli kjærester etter på.

Så mitt råd til alle dere jenter der ute som lurer på om dere skal fortelle til han at dere er forelsket, er go for it! Dere har ingenting å tape, og man føler seg virkelig stolt etter på over at man faktisk turte!

- Hva tenker dere rundt forelskelse?
- Noen av leserne mine som er forelsket? 

Søndagstema - lille meg!

Det var noen som spurte om jeg ikke kunne legge ut bilder fra da jeg var 14 til 16 og fortelle litt om fjortistiden min som dagens tema, og som den gode bloggeren jeg er kan jeg ikke si nei. Haha, jeg vet ikke hvor interessant det kan være, men hvorfor ikke sier jeg bare.

Da jeg var 14 gikk jeg i 8ende klasse på Orkanger Ungdomsskole og jeg hadde hele livet foran meg. Jeg husker jeg gruet meg skikkelig til å begynne i ny klasse, men det gikk veldig fint som det som regel gjør. På denne tiden var jeg smålig betatt av en gutt (SHOCKER), og mot alle odds viste denne gutten litt interesse tilbake. Hvordan det var mulig skjønner ikke jeg, for når jeg ser tilbake på bilder fra den tida, kan jeg fint innrømme at jeg så litt, jaa ut.


Problemet med denne gutten var vel at han fikk fram en litt bad side av meg. Fram til da hadde jeg vært mamma's lille yndling, og så begynner jeg plutselig å trosse henne og gjøre litt som jeg selv vil! Husker jeg og venninna mi stakk av fra skolen i langfriminuttet bare for å besøke han! Da følte vi oss tøffe da! Denne gutten fikk meg også til å springe ut i miniskjørt og ingen strømpebukse når det var 15 minusgrader ute! Når jeg tenker tilbake til det nå, skjønner jeg godt at mamma ikke var særlig fan av han! Kanskje like så greit at hele forholdet endte med at han dumpet meg for en annen jente! Selv om det gjorde veldig vondt der og da.

Da jeg ble 15 og gikk i 9ende klasse, var jeg et år med erfaringer rikere og jeg visste bedre enn å forelske meg i dumme gutter! På denne tiden ble jeg bestevenn med Borghild, og vi to levde i vår egen lille rosa boble. Vi hadde planer om å finne opp en en maskin som skulle gjøre oss rik, vi resite til Oslo sammen for å delta på Chica Models, og vi forelsket oss i eldre gutter som egentlig ikke viste like stor interesse tilbake.



Dette var også året vi konfirmerte oss, og her i Orkdal betydde det bare en ting! Man var gammel nok til å dra på fest! Jeg husker den første ordentlige festen jeg var på. Det var i Lauvåsen, datoen var 16 mai og jeg hadde på meg en svart ytterjakke, dongeribukse og flettet to fletter i håret mitt! Jeg følte meg så utrolig kul, og jeg ble ikke mindre kul av at jeg fikk kline med en gutt som var to år eldre enn meg! Haha, rart å tenke på at for 6 år siden så var dette lykken!


// omg, legg merke til trusa! Hahah.



Hvis vi spoler litt fram i tid, så kommer vi til siste året på ungdomsskolen og jeg var endelig blitt 16 år. Jeg hadde et stort sweet sixteen party, sammen med 3 andre jenter som hadde bursdag rundt samme tid som meg. På gjestelisten var det over 100 gjester, og dette skulle bli kvelden hvor alt kunne skje! Selv om jeg hadde det utrolig gøy denne kvelden er det jeg husker aller best, et sørgelig minne. Jeg ble fortalt av fyren jeg nesten var sammen med, at vi ikke kunne være sammen lengre fordi jeg var.. Ja, hvem vet hva jeg var. Det viktigste i denne saken var at jeg ble heartbroken på min sweet sixteen bursdag! Verre enn det blir det ikke, i alle fall føltes det sånn der og da!

Med den erfaringen jeg sitter igjen med i dag, er jeg glad for at jeg var littegrann crazy til tider i mine "yngre" dager. Livet blir mye morsommere å se tilbake på, og man har sine egne erfaring om hva som er rett og galt. Jeg har forresten mange andre historier å fortelle fra den tiden, men det tror jeg må bli en annen gang!



Hvordan var dere i 14-16 årsalderen?
Og dere som leser bloggen som er 14-16, har dere noen likheter med meg?

Søndagstema - kyssing!

Da har det gått en uke siden jeg skrev dette innlegget, og det er vel nå på tide å gjennomføre planen. Altså komme med et underholdende tema-innlegg denne søndagskvelden (og så langt 18 søndager frem i tid). Det kom inn en god del forslag, og det virker som de fleste av dere vil at jeg skal skrive innlegg som omhandler gutter, flørting og enda mer gutter! Denne søndagen valgte jeg kyssing som tema, en sysselsetting jeg setter veldig stor pris på!



Før jeg begynner vil jeg påpeke at dette innlegget er skrevet  fra ei jentes synspunkt, og trenger absolutt ikke å stemme for alle.

Det finnes veldig mange forskjellige typer kyss! Man kan kysse en bestevenninne, få et kyss på kinnet av mamma, kysse gutten man flørtet med på fest eller få et kyss på hånden av kjæresten sin. Kysset kan være kort eller langt, overfladisk eller ekte, rett eller galt, godt eller fælt, bløtt eller tørt! Uansett hvilken setting det skjer i, eller hvem man får det fra, kan vi vel alle være enig i at det å kysse er en god ting! Så lenge begge parter er enig i det.

Å kysse på fest kan både være en bra og dårlig. Selv om gutten er fin, gir det ikke han automatisk tillatelse til å stikke tungen sin inn mellom tennene mine for å prøve å kysse meg etter bare 20 minutter. Jeg mener, ta deg litt tid til å bli kjent med meg før du prøver deg på spyttutveksling! Eller den gangen i New York hvor han ene fyren prøvde å bite meg i halsen som en vampyr. Det ble litt "too much" for min del.

Da jeg var 14 opplevde jeg kysseskrekken da en eldre gutt prøvde å stappe tunga si langt nede i halsen på meg. Jeg husker jeg var på fest på bondelandet, jeg stod ute og frøs og der kom det en ekkel fyr og prøvde å utnytte situasjonen. Det neste jeg husker var at jeg ikke klarte å puste, for tungen hans dekket nesten for luftrøret! Huff, jeg kan love dere at jeg ikke kysset på en god stund etter den hendelsen!

Må forresten få frem at jeg ikke bare har opplevd negativ kyssing på fest. Noen få ganger kan du være heldig å treffe den rette for kvelden, og kyssing blir automatisk en fin ting å gjøre midt på dansegulvet.



Den beste følelsen i verden er å kysse gutten man er forelsket i. Og jo lengre man venter med å kysse etter man møtes, jo bedre syns jeg kysset blir. Husker en gang jeg måtte vente i flere timer før jeg fikk kysset jeg hadde tenkt på under hele daten, da skal jeg love dere at det kriblet i magen når leppene våre endelig møttes. What a feeling!


// Bildet er ikke fra den hendelsen jeg beskrev ovenfor.

En annen type kyssing som heller mer mot kleinhet, er å kysse når man nettopp har våknet. Haha, hvor mange ganger har jeg ikke gjemt hodet under puta for å unngå at han skal kjenne den "fine" ånden man våkner med. Mot all formodning kan han få et lite overfladisk kyss på munnen. Dere vet, et sånt kyss som lager en sånn fin smaskelyd. Haha, jeg digger den smaskelyden!

En ting jeg vil fortelle dere jenter er at dere må ikke kysse hvem som helst! Jeg mener, tenk nøye igjennom om gutten er verdt et kyss fra deg og om det er dette her du vil. Et kyss skal ikke være noe man gir bort til alle sammen, men noe man deler med gutten man setter litt ekstra stor pris på. Jo flere gutter man kysser på fest, jo større er sjangsen for å få herpes type 1. Herpes er et virus man aldri blir kvitt! Så tenk dere om to ganger, før dere utveklser spytt med kjekkasen på midten av dansegulvet!

- Hva tenker dere rundt kyssing?
- Er dere sparsomme eller gavmilde på kyssene? 

Hanna Vaage - I wanna travel the world

23, Orkdal

Om meg!

22 år gammel jente som for øyeblikket nyter livet i Trondheim! Her studerer jeg medisin ved NTNU, noe som jeg stortrives med. Livet er reising, og denne bloggen vil handle mye om det!

Håper dere liker bloggen min. For kontakt: hannavaage@hotmail.com

Follow on Bloglovin

Sheinside - Your Online Fashion Wardrobe

Kategorier

Arkiv

hits