Jeg har tatt mange feil valg opp gjennom tida. For eksempel da jeg var 14 og hadde knallrosa øyenskygge helt opp til øyenbrynene, eller da jeg ble litt gamlere og trodde det var meningen og pudre solpudder i hele ansiktet og ikke bare i kinnene. For ikke å snakke om den gangen jeg gikk rundt med neonfarga tullskjørt stylet sammen med en knallblå topp og grønne sandaler. Men hvem gjør vel ikke sånt? Tror de fleste har tatt noen dumme valg i løpet av livet. Noen feiltakelser er av mindre betydning og man kan se tilbake på dem å le, andre igjen er kanskje mer alvorlig. Men sistnevnte er med på å forme hvem vi er, så de er vel nødvenige de også.

Det første som popper opp i hodet mitt når jeg tenker på ordet mistake, er en hendelse fra 2007. Det var dagen før vi reiste til USA på ferie og Oda og jeg hadde planlagt en jentedag med lakking av tånegler, barbering av legger, ansiktsmaske og alt det der. Jeg trenger vel ikke å si stort mer enn at jeg klarte å ødelegge det hele på grunn av en gutt. Jeg fikk en melding om å møte en fyr i Trondheim. På den tiden var vi litt på fløtern, så jeg kunne da selvfølgelig ikke gå glipp av dette. Jeg fikk en kompis til å kjøre meg inn til Trondheim, og en annen en til å kjøre meg hjem igjen. Klokka 11 kom jeg hjem, og der satt det en stykk lillesøster og ventet på meg. Jeg får helt vondt i magen av å tenke på det. Hvordan kunne jeg velge så feil? Beklager på det dypeste søte Oda, hadde det samme hendt igjen hadde jeg valgt deg anytime! Men man trenger vel å ta noen slike dumme valg, for å skjønne hva som virkelig betyr noe og lære av konsekvensene. Det har i alle fall jeg gjort.

Husker også en hendelse hvor det var en person som absolutt ikke var bra for meg. Til tross for dette klarte jeg ikke å holde han unna livet mitt og det hjalp ikke hva vennene og foreldrenen mine fortalte meg. Jeg husker jeg var fast bestemt på at jeg hadde rett, og at de ikke forsto situasjonen slik som jeg gjorde. Hva jeg tenkte på da, vet jeg ikke. Den dag i dag klarer jeg å se at det hele absolutt ikke var bra for meg. Psykisk nedbrytning og sjalusi er ikke akkurat en god kombinasjon. Og det hendte ofte at jeg gråt meg i søvn på grunn av en meningsløs krangel. Når jeg ser tilbake på det tenker jeg at det var dumt at det skjedde, men samtidig er jeg litt glad for å ha vært igjennom det. Nå er jeg en erfaring rikere, og hvis jeg havner i samme situasjon senere i livet vil jeg forhåpentligvis takle det bedre. Det jeg prøver å si er at selv om man tar noen dumme valg, kan de være bra for deg også. Da har man lært, og det viktigste er at man fikk prøve og feile selv.

Hva fremtiden min vil bringe vet jeg ikke, men jeg har nok enda igjen noen år med prøving og feiling. Får bare håpe at i de situasjonene hvor det virkelig gjelder, så klarer jeg å velge rett.

Har dere tatt noen “feil” valg opp gjennom tida?