Jeg er sikker på at jeg angrer meg litt i morgen når jeg skriver dette i de sene nattetimer en lørdagskveld, men av og til så må man bare prøve å få litt av det man holder inne i seg ut. Dere skjønner, det er en greie som jeg egentlig har tenkt ganske mye på i det siste, men jeg har absolutt ingen jeg kan diskutere det med. Jeg prøver så hardt jeg kan å tenke ut hvem kan jeg snakke med dette om. Hvem vil forstå meg, uten å dømme meg? Men det er jammen meg ikke enkelt å komme på noen. Det har seg nemlig slik at jeg (som alle andre) vil ha alt for mye og når man ikke kan få det man vil ha så blir man sur. Eller, sur er vel ikke akkurat det rette ordet. For jeg er verken sur eller grinete. Jeg er den følelsen at jeg vil ha noe som jeg egentlig ikke kan få, og så kan jeg ikke si det til noen og da må jeg gå å holde det inne i meg og så føler man sånn som jeg gjør nå. Ga det i det hele tatt noe mening? Hehe, kanskje ikke det. Men når dette lille “problemet” mitt plutselig dukker opp, så klarer jeg ikke å slutte å tenke på det og så er jeg tilbake der jeg startet. Jaja, noen følelser er det vel best å holde for seg selv. Men å skrive sånn halveis om det her på bloggen, det hjelper. ♥
En annen ting som jeg også føler er at jeg begynner å føle meg hjemme her i Stavanger. Etter at jeg hadde kjørt Daniel på jobb i går så tok jeg meg en kjøretur gjennom byen og jammen hadde jeg ikke blitt godt kjent. Jeg kjørte fram og tilbake som om det skulle være i Trondheim, og jeg som var så stressa den første gangen jeg kjørte her. Daniel måtte kjøre ruta til sykehuset med meg omtrent 10 ganger før jeg følte meg trygg nok til å kjøre selv. Og nå er Stavanger nesten som Trondheim. Både litt skummelt og koselig å tenke på. Jeg har i alle fall ikke fått hjemlengsel enda, og trives utmerket her i byen. Lovesick har jeg også blitt. En natt uten D, og jeg får ikke sove. Har dere hørt på makan? Jeg som bestandig har vært frøken selvstendig, og nå har jeg dilla på kos og eventyr på kvelden. Jaja, det er faktisk ganske koselig så jeg klarer fint å leve med det. Lurer bare på hvordan det blir når jeg flytter hjem igjen. (Blæ, det utsetter vi å tenke på)
Hvordan har dere det akkurat nå?
HEhe 🙂 Kjenner igjen den beskrivelsen din av å begynne å føle et annet sted en “Tr.heim” er “hjemme” 🙂 Tok noen år før jeg helt innså at mandal var blitt “Hjem” 🙂 men når er det nå blitt slik 🙂 Føler det nesten som jeg “besøker” Tr.heim når jeg er der nå fortiden 🙂
-Andreas-
Jeg kjenner meg veldig igjen i det første, at man vil ha noe man ikke kan få. Det er vanskelig å sette ord på de følelsene man har når man opplever det!
Du kan snakke med meg, vet du <3
Btw, så har jeg det helt crappy jeg og. Eller, ikke crappy. Bare...usikker.. Vet ikke hvordan jeg skal sette ord på følelsen..