Hanna Vaage

Denne søndagen tenkte jeg å diskutere temaet selvtillit! En egenskap som er veldig viktig å ha, men som det bestandig ikke er like enkelt å skaffe seg! Selvtillit finnes i alle slags former og grader, og dosen selvtillit til en person varierer fra menneske til menneske. Noen er så heldig at de har blitt utdelt med en stor dose, mens andre igjen er litt mer usikre på seg selv. Jeg føler også selvtillit blir bedre med årene. Da har man drøssevis med erfaringer og er en god del sikrere på seg selv.

Selv om selvtillit er vel og bra. Er det ikke bra å ha for mye av det heller. En person som det oser selvtillit av, kan faktisk bli oppfattet som kvalm og utrivelig hvis han/hun har alt for høye tanker om seg selv. Jeg har møtt et par av disse typene, og da kan man ikke gjøre annet enn å le litt. Da jeg og Annette var i New York i mai møtte vi en slik fyr. Han hadde virkelig alt for høye tanker om seg selv og trodde at alle guttene ville være han og alle jentene ville ha han. Da jeg takket nei til en date, gikk han helt bananas og hakket ned på meg som om jeg var den dårlige personen. Haha, bra at jeg ikke lar meg knekke så lett da!

Som sagt er selvtillit noe som kommer med alderen, og når man kommer i puberteten er det ikke sikkert at selvtilliten er på topp. Man ser seg selv i speilet og finner tusenvis av feil. Man er enten for tykk eller så er man for tynn, har for små pupper eller alt for store hofter. Kanskje har man en kvise eller to for mye, eller så føler man seg bare rett og slett fæl. Selv husker jeg at jeg hadde komplekser for hoftene mine. Jeg syns de var alt for store i forhold til resten av klassen, og jeg var ikke særlig fornøyd med de små brune fregnene som dukket opp i ansiktet heller.

Jeg husker helsesøster sa til oss at hver dag så måtte vi si til oss selv i speilet at jeg er bra nok som jeg er. Jeg er en fantastisk person, og jeg er heldig for at jeg er meg! Den gangen lo vi av det, og syns det hørtes ganske tullete ut. Men i dag så kan jeg se fornuften i det hun sa. Klarer man å se det positive i seg selv, så blir det mye enklere for resten av verden å se det også!

Den dag i dag føler jeg at selvtillitten er ganske god. Jeg har virkelig troen på meg selv, og vil få til noe stort ut av livet. Men veien for å komme dit jeg er i dag har vært lang og humpete. Jeg har ikke bestandig vært den selvsikre blonde jenta som tør å dele livet sitt, tankene sine og opplevelsene sine med en god del lesere. Jeg har vært igjennom mye rart, felt mange tårer og hatt mange mørke tanker. Men hvem har vel ikke?

Jeg tror grunnmuren i en god selvtillit ligger i å ha troen på seg selv. Klarer man å se at man er bra nok som man er, og er fornøyd med det utseende og livet man har fått utdelt kommer man lang. Resten handler om erfaringer og prestasjoner. Har man et mål (for eksempel å komme inn på det universitetet man vil) og så klarer man dette målet. Vil man automatisk få en mestringsfølelse, følelsen av det at jeg kan klare alt jeg vil, og med mestringsfølelsen kommer selvtilliten.

Man kan også få selvtillit av det å føle seg pen! Men det føler jeg er et helt kapitell for seg selv, så det får vi ta en annen gang. Det er utrolig mye litt sminke og hårspray kan gjøre med en jente. Nesten litt skummelt når man tenker på det. 

Helt tilslutt må jeg påpeke igjen at selvtillit er bra, men det kan bli for mye av det gode. Jeg tror det er viktig å ha selvtillit, men samtidig være ydmyk og ikke ha alt for høye tanker om seg selv! Klarer man dette kommer man langt i livet!

Har dere god selvtillit?