Et lite kaos med følelser.

I dag når jeg setter meg på buss nummer 19 hjem til byåsen, føler jeg skikkelig glede over at det gikk så bra på lege-pasient-konsultasjonen. Jeg følte at akkurat nå kunne jeg mestre hva som helst, og jeg hadde en godsang på spillelisten min, som forsterket det hele.

Plutselig gjør bussen en skarp sving, og så svinger det i følelsene mine også. Når bussen kjører forbi bussholdeplassen i Munkegata ser jeg min gamle matematikklærer fra videregående som venter på bussen hjem til Orkanger. Da føler jeg et stikk av lengsel og plutselig er jeg litt nedfor. Og jeg som var kjempeglad for noen sekunder siden! En trist sang spiller i bakgrunnen og jeg begynner å filosofere over alt mulig rart.

I det vi kjører nedover Prinsens gate ser jeg en fyr springe som en gal for å rekke bussen og da må jeg bare le. Mens jeg sitter der og ler for meg selv ser jeg et lite barn springe mot de åpne armene til moren sin. Der venter en skikkelig god mammaklem, og jeg er plutselig blitt glad igjen!

Man kan aldri bli helt klok på disse følelsene altså. Aldri helt klok…

16 kommentarer

Siste innlegg